Slapt fra periferien

Forutsigbart undergangsdrama.

FILM: I likhet med 2000-tallets store, lille perle i skilsmissefilmsjangeren, Noah Baumbachs «The Squid And The Whale», har «Jakthunder» noen øyeblikk hvor du ikke klarer å gi slipp på tanken at om så hovedpersonens familie splintres på mest mulig dysfunksjonelt vis, så hadde det ikke vært så gæli å bytte liv med ham noen dager.

Riktig nok må den frihetslengtende tenåringen Lars (spilt av Constantin von Jascheroff) innfinne seg med at mora drar til Berlin mens han sitter igjen med faren på en bondegård i en landsby med tung Øst-Tyskland-gotikk.

«Palondrom»

Riktig nok er han eneste i mils omkrets som vet hva ordet «palindrom» betyr. Og riktig nok har faren innledet et forhold til moras søster, som står i undertøyet og sier «jammen så du har vokst» når Lars kommer hjem om kvelden, og insisterer på å våke over ham ved badekarkanten når han prøver å finne ut hvor lenge han klarer å holde pusten under vann.

Men i og med at han en morgen ved jernbaneskinnene møter den stumme krovertdatteren Marie, som viser ham bygdas eneste bordtennisbord, tar ham med på villsvinvåk og gladelig blir med til huska ved det vesle tjernet for å høre på tekno fra Köln på Discmanen hans natta gjennom, så finnes det vel verre?

Ufrivillig parodisk

Bortsett fra disse scenene med klisjétung, men ikke av den grunn mindre interessant juleferieflørt, er det imidlertid fint lite som forsvarer kinodistribusjon ved «Jakthunder», og aller minst den ufrivillig parodiske julemiddagen med faren, mora, søstra og moras unge elsker.