Anmeldelse: Kesha - «Rainbow»

Slår tilbake etter bitter strid med plateselskap og ex-manager

Kesha har blitt bråvoksen.

ALBUM: Det har ikke vært enkelt å være artisten Kesha de siste årene. Ikke bare har hun ligget i strid med plateselskapet sitt, Sony Music. Hun har også møtt sin tidligere produsent og makker, Dr. Luke i retten for å angivelig ha misbrukt og utnyttet henne både fysisk og psykisk.

Det har gått nesten syv år siden hun tok lister og fans med storm med klubb-bangeren, «TikTok». Hun har fra dag en vært noe av en musikalsk kameleon, der Nashville-arven har stått side om side med hennes urban-ambisjoner.

Favner vidt

På album nummer tre er hun fremdeles sjangerlekende, men klubbtendense fra debuten er skubbet ut på siden til fordel for et hakket mer rocka uttrykk.

I åpningslåten «Bastards» starter hun alene med kun en ensom akustisk gitar som komp, mens hun skriver på passet til de som har gjort livet hennes vanskelig de siste årene: «Don’t let the bastards get you down, oh no / Don’t let the assholes wear you out». Det handler om ta selvrespekten tilbake. Noe som forståelig nok er et gjenvendende tema her, selv om det noen ganger blir skrevet med vel store bokstaver.

Girskifte

Man skal ikke lenger til spor to før hun fullstendig skifter gir i Eagles of Death Metal-gjestende «Let ’Em Talk». En opptempo rocker som ikke kaster bort tid før den tar seg til et himmelskrapende allsangrefreng. Pop-punk-befriften blir gjentatt i «Boogie Feet» noen låter seinere.

«Woman» er smektende og humørfylt neo soul med blåsere og et traktorlass av groove. Kanskje ikke så underlig når man har The Dap-Kings Horns med på laget?

Bare i løpet av de første låtene har hun vist at hun er en vokalist som har langt mer å melde stemmemessig enn på «Animal». Det er et emosjonelt spekter her og et vokalt spenn som kan utfordre flere av de flinkeste i klassen.

«Hymn» er den sangen som ligger tettest på hennes gamle jeg, en semiballade som tar opp i seg det meste som har preget pop-horisonten de siste årene med Katy Perry og Taylor Swift som de tydeligste ledestjernene. Hun tar det enda lenger ned med «Praying», en gospelstemt og sakral pianoballade adressert direkte til de som har holdt henne nede.

Keshas beste

Plata er ikke uten lyter. Kontrasten mellom rapen i «Boots» og klisjébonansaen i omskriviningen av «Old Flames(Can’t Hold a Candle to You)» sammen med Dolly Parton er mye å bære.

Om man kan se bort fra et par utskeielser og et tidvis for insisterende meningsinnhold, er det vanskelig å tro at dette ikke skal være Keshas beste plate.