Slår tilbake

Musikk for alenemor, heavy metalband og orkester.

CD: Den eventyrlige suksesshistorien til de fire guttepjokkene fra finske Kitee og den klassisk skolerte sangeren Tarja Turunen endte i en durabelig, offentlig skittentøyvask.

På tampen av triumfturneen i kjølvannet av forrige Nightwish-plate, «Once», ble Turunen umiddelbart avskjediget via et åpent brev til fans og presse.

Selv om bandets hjerne alltid har vært keyboardist Tuomas Holopainen, har Turunen utvilsomt vært brubyggeren ut til de store folkemassene. I praksis vil dette være det samme som om Burberry skulle gi opp det patenterte rutemønsteret sitt.

Branding-debatt til side: én ting er sikkert, Nightwish skrider ikke enkelt eller billig til verket når de skal bevise sin eksistensrett.

Pengesluk

Et studiobudsjett på 4 millioner kroner og 130 aktive musikere er noen av stikkordene. Det er med andre ord unødvendig å påpeke at «Dark Passion Play» låter dyrt og digert. Her braker det i messing og gnikkes på fioliner som om det sto om livet. Kanskje er det nettopp den følelsen Nightwish sitter med nå når den tidligere alenemoren og pubsangeren Anette Olzon skal opp til eksamen – fallhøyden er utvilsom gigantisk.

Olzon når ikke sin forgjenger til anklene rent sangteknisk, men når det er sagt – drama finner du nok av i selve musikken, så Turunens utspjåka sangtriller savnes derfor ikke et sekund.

Derimot framstår Olzons rocka tilnærming som et komplimenterende element til det ellers voldsomme materialet, og et naturlig skritt i retning andre kvinnelige metalsuksesser som blant andre Christina Scabbia og Lacuna Coil. Popmetalsymfoniene av type «Nemo» og «Wish I Had An Angel»,som gjorde bandet til allemannseie, er nærmest fraværende. I stedet har Nightwish fokusert mer på bandets tyngre side.

Nightwish har byttet ut vokalist Tarja Turunen med Anette Olzon. Foto: Promo
Nightwish har byttet ut vokalist Tarja Turunen med Anette Olzon. Foto: Promo Vis mer

Politisk ukorrekt

Låter som det 14 minutter lange åpningskuttet «The Poet and the Pendulum» og mektige «Sahara» bærer bud om et uhyre ambisiøst Nightwish, men også om et band som evner å sluttføre vågestykket med stil. Det er uvirkelig pompøst, men det blir likevel vanskelig å argumentere mot dem, når det hele er nitid utført, og med skamløs forkjærlighet for oppgaven.

Glem billige korsamplinger og hermetikkorkester, her spruter valthornene dollarsedler. Det er rett og slett så gjennomført at man bare må ta av seg hatten og smile. Albumet er likevel ikke uten lyter:

Den folkinspirerte sjømannsvisa «The Islander» framstår som unødvendig fjolleri, og de mer poppa innslagene faller tidvis igjennom. Likevel, det er et befriende politisk ukorrekt sus over dette albumet som det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av. Du skal ikke se bort fra at det blir en aldri så liten askepotthistorie av all viraken. AC/DC har tidligere bevist at en stjernevokalist ikke er uerstattelig.