Filmanmeldelse: «Pus med støvler: Et siste ønske»

Slåss mot Døden

Et barslagsmål med Døden tvinger Pus ut på en formelpreget reise – som dessuten mister mye sjarm i oversettelsen.

SE TRAILER: Denfryktløse, melkedrikkende heltepusen er tilbake etter elleve år. Nå mottar han dårlige nyheter. Video: UIP Vis mer
Publisert

FILM: Det er lett å glemme hvor forfriskende og unik den første «Shrek»-filmen var: Da historien om det gladsinna grønne trollet hadde premiere på vårparten av 2001, så verden temmelig annerledes ut enn i dag. Et drøyt halvår seinere skulle «Ringenes Herre» og «Harry Potter» gjøre eventyr til de kommende tiåras viktigste underholdningsform.

«Shrek» var også en pioner i sin bruk av popkulturelle referanser – det klassiske eventyret sendte skøyeraktige vink til Hitchcock, «West Side Story», «Gudfaren», Monty Python, «Star Wars», «Pulp Fiction» og «The Matrix».

«Pus med støvler: Et siste ønske»

Animasjon

Regi: Joel Crawford
Skuespillere: Norske stemmer: Christoffer Staib, Mikkel Niva, Heidi Gjermundsen-Broch, Håvard Bakke, Jannike Kruse, Johannes Joner, Benedicte Søreng
Premieredato: 9. desember 2022
Aldersgrense: 6 år

«Barnefilm om døden blir formelpreget og heseblesende.»
Se alle anmeldelser

I 2022 sklir biproduktet «Pus med støvler: Et siste ønske» ubemerket inn i fortellerkulturen, som nettopp er mettet med fabler og pop-nerding. Det er verken oppsiktsvekkende eller originalt at helten kjemper mot et King Kong-aktig utyske i åpningssekvensen.

Mer anerkjennelse fortjener filmen for sin steinharde eksistensialisme: Hovedpersonen har brukt opp åtte av sine ni liv og er usikker på hvordan det siste skal leves, særlig etter et avskrekkende barslagsmål med selveste Døden.

Savner Banderas

Når et kart som leder til en slags ønskebrønn dukker opp, aner han håp. Problemet er at ekskjæresten Kitty og Gullhår og de tre bjørnene er ute etter samme skatt. Det samme er en viss Jack Horner, en glupsk grådigpetter fra engelske barnerim.

Skikkelsen er ukjent i Norge og har dermed begrenset verdi som referanse. Og i den dubbede norske versjonen mister man dessuten en avgjørende bestanddel: Antonio Banderas’ gestaltning av hovedpersonen. Christopher Staib gjør en anstendig innsats på gebrokken norsk-spansk, men originalstemmens overmodige macho-eleganse er umulig å kopiere. Filmen lener seg nemlig hardt på Banderas-væremåten når Pus røres til tårer av egen tale i egen begravelse, eller kjører kjekkasdialog med sverdkampmotstandere. Det går an å diskutere hvor sterkt forhold engelskspråklige barn har til den 62-årige spanjolen, men det er ikke de som kjøper billettene.

Humorbidrag

Animasjonen er gjort med respekt for klassiske eventyrillustrasjoner, og får dessuten visuelt særpreg av en gjennomgående blålilla nordlys-palett. En søt og naiv hund med en fæl bakgrunnshistorie, er et kjærkomment humorbidrag, som riktignok aldri kommer i nærheten av nivået til Eddie Murphys /Thomas Giertsens uforglemmelige esel fra originale «Shrek»

Det er altså nærværet av dødsangst og livslede som skiller «Pus med støvler: Et siste ønske» fra den jevne franchise-film med seksårsgrense – Disney-produksjonen «Coco» er et godt unntak. Er ett liv nok? Skal vi stresse og bekymre oss eller prøve å ta inn tilværelsens små, magiske øyeblikk?

Den største svakheten er det skrøpelige samsvaret mellom liv og lære. Pus og filmen haster seg gjennom beretningen, så tro mot fortellerformler og så ivrig etter å nøste opp handlingstråder at resultatet både blir heseblesende og kjedelig å bivåne.

Det er all grunn til å tro at det er mer spontanitet og livsglede i Antonio Banderas-versjonen.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer