VÅR FORTID: Dette gamle stikket viser det dansk-norske slavefortet Christiansborg i det som nå er Ghanas hovedstad Accra. Illustrasjon: Wikimedia Commons
VÅR FORTID: Dette gamle stikket viser det dansk-norske slavefortet Christiansborg i det som nå er Ghanas hovedstad Accra. Illustrasjon: Wikimedia CommonsVis mer

Slavenasjonen Norge

Flere karibiske stater har gått sammen og vil ha erstatning for slavetida. Kravet rettes også mot Norge. Har vi et ansvar?

Kommentar

HISTORIE ER ALLTID beretningen om det som har skjedd. Historie er også et middel for å forstå eller forandre samfunnet i dag. Nå har det dukket opp et spøkelse fra Norges fortid som lenge har ligget i fred. En komité som er oppnevnt av flere av de karibiske øystatene, arbeider for at de tidligere kolonimaktene skal betale erstatning og be om unnskyldning for slaveriet. Komiteen har engasjert et britisk advokatfirma for å forhandle med de tidligere slavestatene. Hvis forhandlingene ikke fører fram, vil saken bli tatt til Den internasjonale domstolen i Haag. Det vil utfordre det norske selvbildet. Vi snakker lite om nordmenns fortid som koloniherrer og slaveeiere.

NORGE ER TRUKKET inn fordi kongeriket Danmark-Norge var særdeles aktiv i slavehandel og plantasjedrift med slaver. Felleskongedømmet hentet slaver fra sine fort og besittelser i det som nå er Ghana, og solgte dem i Dansk Vestindia (i dag de amerikanske Jomfruøyene) og andre slaveområder. Handelen med slaver foregikk fra 1660-tallet og fram til den ble avviklet i 1803. Det var først i 1848 at alle de dansk-norske slavene ble frigitt. Slavesystemet var omfattende og lukrativt. Tallene på antall slaver som ble eksportert fra de dansk-norske besittelsene i Vest-Afrika er anslått til mellom 85000 og 120000. På det meste hadde de tre dansk-norske øyene i Karibia (St. Thomas, St. Jan og St. Croix) en slavebefolkning på 35000. De hvite utgjorde 3500 personer. Da slaveriet ble avskaffet, var ikke koloniene lenger lønnsomme. Besittelsene i dagens Ghana ble solgt i 1850 til britene, mens USA overtok øyene i Karibia i 1917.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NORDMENN VAR AKTIVE i slaveøkonomien på en rekke måter. Norske redere og sjøfolk var meget aktive i den såkalte trekanthandelen med slaver, gull og elfenben (fra Afrika til Amerika), sukker og brennevin (til Europa) og våpen, klær og andre varer tilbake til Afrika. Den dansk-norske marinen hadde en overvekt av nordmenn på skipene, og det var mange norske blant guvernører og andre embetsmenn i koloniene. Vi hadde sukkermøller i Bergen, Halden og Trondheim som raffinerte råvarene fra Karibia. Peter Wessel Tordenskiold var en gang matros på et slaveskip, og Ludvig Holberg investerte sin formue i et slavekompani. Maria Lavik er magistergradskandidat i økonomisk historie ved London School of Economics og har skrevet masteroppgave om den dansk-norske slavehandelen. Hun fastslår: «I den atlantiske slavehandelen dukkar nordmenn opp som kolonistar, torturister, byråkratar og eventyrarar».

DET ER 165 ÅR SIDEN den siste dansk-norske sukkerslaven ble frigitt. Betyr det at ansvaret er foreldet, moralsk, politisk eller juridisk? Og kan det i det hele tatt rettes noe krav mot Norge, som politisk var den underlegne part i det dansk-norske kongedømmet? Spørsmålene utfordrer oss på flere plan. F.eks. må vi stille spørsmål om Norges egentlige rolle i fellesskapet med Danmark. Nyere historieforskning har for lengst tatt livet av den nasjonalistiske myten om 400-årsnatten. Norge hadde betydelig grad av autonomi i dansketida, og hadde klare økonomiske, politiske og militære fordeler av fellesskapet. Vi kan ikke slippe unna medansvar ved å påta oss rollen som undertrykt koloni.

VIKTIGST ER LIKEVEL spørsmålet om økonomisk erstatning og unnskyldning for historiske overgrep, er en farbar vei. Vi skal lære av historien, ikke prøve å reparere den, hevder noen. Å utpeke mennesker som lever i dag som ansvarlig for overgrep som er 200 år gamle, er meningsløst og skaper bare nye konflikter, sier andre. Likevel ser vi at kombinasjonen av økonomisk erstatning og politisk unnskyldning stadig blir tatt i bruk. Det tyske erstatningsoppgjøret etter holocaust er et eksempel på dette. Her hjemme har vi hatt liknende ordninger for de norske jødene og for taterne.

SLAVERIET LIGGER likevel svært langt tilbake i tid, og juridisk vil det ha betydning. Men arven er på ingen måte borte. Karibia er tydelig preget av fortida og slavesystemet. Her finnes det spor i både demografi, økonomi, kultur og politikk. Derfor kan det hende at vi lærer mest av historien ved å prøve å reparere den.