Slaveriet for retten

Steven Spielbergs «Amistad» sjokkåpner med et blodig slaveopprør på et spansk skip en stormfylt natt i 1839, en innledning med brutal nerve. Siden havner vi i rettssalen, og dramaet får mer karakter av prosedyre.

Historien er sann: Den spanske båten «La Amistad» drev omkring på havet noen uker etter opprøret og kom til slutt til østkysten av USA, hvor slavene atter ble lagt i lenker og satt på tiltalebenken for mord. Også den spanske staten, ved 11 år gamle dronning Isabella, gjorde krav på det den mente var dens rettmessige eiendeler, mens motstanderne av slaveriet sloss får å få fangene løslatt og sendt hjem dit de var bortført fra.

Oppgjør

Som «Schindlers liste» var Spielbergs oppgjør med holocausts redsler, er «Amistad» hans oppgjør med slaveriet. Det er denne lite rosverdige institusjon i amerikansk historie som står for retten i filmen, og han har ikke skydd noen anstrengelser for å vise dens uhyrlighet. Her avsløres politisk taskenspill, umenneskelighet og dårskap fra alle vinkler, komplett med en pinefull sekvens om forholdene om bord på de mange slaveskipene i datida.
Matthew McConaughey spiller forretningsadvokaten Roger Baldwin, som på vegne av motstanderne av slaveriet påtar seg å få fangene frikjent. Hans oppdragsgivere er Theodore Joadson (Morgan Freeman) og Lewis Tappan (Stellan Skarsgård). Første problem er å finne ut hvor klientene kommer fra, siden ingen av dem snakker engelsk. I birollen som den liberale ekspresidenten John Quincey Adams: Oscar-nominerte Anthony Hopkins.

Godt og akademisk

Det er et godt lag skuespillere, som ikke blir dårligere av nykommeren Djimon Hounsou. Han er opprørslederen Cinque, en fin og nærværende prestasjon. Men vi får for lite av ham, for lite av alle slavene, vi blir for lite kjent med selve historiens krumtapp. De blir en masse som sitter i fangehull eller på tiltalebenken og venter på å bli frikjent.

Det gjør de i to og en halv time, mens våre venner stjernene eksellerer i rettssal etter rettssal. Hopkins har en lysende, liten opptreden mot slutten. Før den tid har vi både forstått og lært en masse. «Amistad» er på mange måter en flott film av en regissør som bruker sitt store talent til å fortelle noe viktig. Han har et hjerte, som burde fått banke heftigere her.
Nå er hele tonen i overkant akademisk og pedagogisk.

FLOTT OG LITT TØRR: «Amistad» er Steven Spielbergs velmente, kunnskapsrike oppgjør med slaveriet.