Foto: Kenneth Sporsheim
Foto: Kenneth SporsheimVis mer

Anmeldelse: Slayer - Tons of Rock

Slayer filleristet Fredriksten Festning

Thrash-kongene har klokket inn toppformen.

KONSERT: Slayer og høye festningsmurer - er det noe å ikke like her? Vi har etter hvert kommet til et punkt hvor vi kan kalle Slayer norgesvenner. De var et av hovednavnene under den første Tons of Rock-festivalen og har ellers frekventert klubb-, arena- og festival-settinger her til lands de siste ti årene.

Så, det er åpenbart de små marginene som avgjør om konserten er noe for bøkene eller nok en dag på jobben. Man kan alltid stole på at Huntington Park-gjengen leverer spillemessig gode konserter. Slayer har alltid vært av de mest velspillende bandene i vennegjengen, som blant annet inkluderer Metallica, Anthrax og Megadeth, men med halvparten av klassikerbesetningen død eller parkert, må de grave litt dypere for å bevise at de fremdeles er å regne med.

Heldigvis for de håpefulle som har samlet seg på Fredriksten-festning har ikke gjengen til hensikt å overlate ting til tilfeldighetene, «Repentless» fra bandets siste plate åpner ballet på formålstjenelig vis, før «Antichrist» bærer bud om at Slayer skal grave i katalogen. Låter som «Chemical Warfare» kommer trillende side om side med nyere gull som «Disciple» og klassikermateriale som «Mandatory Suicide» og «Postmortem». Hele veien med Kerry King intensivt hodenikkende på høre flanke og Gary Holt travelt opptatt med å levere thrash-solor med passe doser melodi og villskap.

Man savner gjerne både avdøde Jeff Hannemann og Dave Lombardo innimellom, men med fare for å banne i kirken, så var det en ganske matlei utgave av Slayer undertegnede bivånet siste gang originalgjengen var samlet. På Tons of Rock virket det som om kvartetten hadde noe å bevise og innrettet seg etter det.

Det kan nok gjengen som kastet seg rundt i festivalens største circle pit forran scene kvittere ut på. Og, har Tom Araya sunget bedre noen gang?