Sleater-Kinney

Gnistrer i Sub Pop-debut.

CD: Sleater-Kinney høres kanskje ut som et amerikansk konsulentselskap. I den grad feministikonene skjærer ned på noe, så er det at de kutter sin rock til beinet. Veterantrioen burde fått et mye større gjennombrudd med supre «One Beat» i 2002, derfor skal det nok mye til at «The Woods» - deres første plate på Sub Pop - gjør dem til superstjerner. Eller sagt på en måte: dens umiddelbarhet og kommersielle popteft sitter langt inne, og må dechiffreres i et sound som i henda på produsent Dave Fridmann (Mercury Rev, Mogwai, Low) er blitt enda råere, hardere, skarpere og høyere. Kommersielle hensyn lagt til side, er «The Woods» en gnistrende og krevende oppvisning i hvordan man skal være maksimalist innenfor rockminimalismen. Sleater-Kinney buldrer som Led Zeppelin og pirrer som Pixies, trommis Janet Weiss må være blant

verdens beste, og det blir aldri kjedelig.