Sleivete filmkritikk

NORSK FILM: I et innlegg i denne avis sist lørdag uttaler skuespillerstudenten Espen Klouman Høiner seg med ruvende patos - og erklærer Norsk film for en «kunstnerisk fiasko». Jeg har forsøkt å ikke la meg irritere, men har likevel endt opp med å skrive et svar.

Espen Klouman Høiner «tilhører» en liten gruppe selvoppnevnt intellektuelle med stort uttrykksbehov, ganske lik miljøet han selv er med å portrettere i spillefilmen «Reprise». Ønsket om å synes i en debatt er derfor ikke uventet, men jeg overraskes av at han ikke lykkes bedre med å forklare og bevise sitt poeng.

Det er ikke enkelt å gjennomskue sammenhengen i dette tankespinnet. Mener han at en mer eller mindre vellykket treakt-struktur (i den grad den følges i Norge) står i veien for en troverdig miljøskildring? Mener han at norske regissører er blitt så dyktige «håndverkere» at «kunstnerne» må få større plass? Blir regissørene presset til å lage filmer de ikke ønsker? Er det feil regissører som lager film i dag, mens de dyktige må stå på sidelinjen? Er norsk films kjærkomne publikumssuksesser de senere år blitt «kunstfilmens» fiende? Og hva er «kunstnerisk suksess»?

Skal man kritisere norske filmkritikere for mangel på kritikk, må man sammenligne med noe annet enn sin egen mening. Faktum er, som eksempel, at mange internasjonale kritikker av vår film deUSYNLIGE er minst like gode som de norske.

Jeg vil oppfordre deg til å lese Per Juul Carlsens kritikk for DR1 (Filmland), som blant annet skriver: «Jeg kan simpelthen ikke finde noget som helst at brokke mig over i den norske film, ’De usynlige’. Ked af det. Den er ganske enkelt afsindig vellykket, umådeligt velkonstrueret og fabelagtigt velspillet.»

Vi har også produsert spillefilmen FATSO, som har fått gode anmeldelser av anmeldere som ikke likte deUSYNLIGE like godt. På den annen side har filmkritikere som var panegyriske til de USYNLIGE ikke vært like glade for FATSO. Dette er en del av virkeligheten. Det vil alltid være noen som liker og andre som ikke liker.

Når man tror at ens egen smak representerer et objektivt kvalitetsbegrep, er man i beste fall ignorant.

Espen Klouman Høiner bruker «The Guardians» filmkritiker Derek Malcom som et eksempel på en kritiker man imidlertid må ta alvorlig. Dette er interessant. Vet kronikkforfatteren at den samme Malcolm kalte vår film «Hawaii.Oslo» for ekstremt vellaget og høyt sofistikert? Og at han også stod på scenen ved årets filmfestival i Haugesund og sa han ønsket å hjelpe de USYNLIGE internasjonalt?

Vi kan også lese at filmfestivalen i Berlin er viktigere enn festivalen i Bahamas, og at hovedprogram er bedre enn sideprogram. Men hva vet Kloumann Høiner om kriteriene for å delta ved Berlins hovedprogram?

I Berlinfestivalens programerklæring kan vi lese at hovedprogrammet er forbeholdt «store, internasjonale filmer». Det er vel en selvfølge at dette ikke rommer en norsk film særlig ofte?

Norske filmer får kanskje litt ufortjent god kritikk noen ganger. Og vi kan sikkert bli bedre enn vi er nå. Men et sleivete debattinnlegg fra en skuespillerstud-ent vil neppe markere vendepunktet.