Sleivskudd

Ingen super supergruppe.

CD: Innspillingen av Guns N’ Roses’ etterlengtede comebackalbum «Chinese Democracy» er inne i sitt tiende år. Budsjettet ryktes å ha rundet 100 millioner kroner, og Universal Music har skrudd igjen pengekrana til eksentrikeren Axl Roses stormannsgalskap. De gamle makkerne til Axl – Slash, Duff og Matt – opererer på en litt annen frekvens med Velvet Revolver. «Libertad» er album nummer to på tre år fra den erklærte supergruppa, som også teller ett stykk Stone Temple Pilots-vokalist og en gitarist bandet selv knapt vet hva heter. Klysevokalist

I likhet med Audioslave, er det besynderlig hvordan konstellasjoner av denne typen makter å file bort alt som har vært særegent og vitalt med de ulike medlemmenes opphav og karakter. For å si det sånn: det er lite her som minner oss om at Slash er en av moderne rocks mest feirede rockegitarister. Brorparten av tida brukes til traurige postgrønsjriff, iblandet klassisk, amerikansk radiorock som Cheap Trick og Grand Funk Railroad har gjort uendelig mye bedre tidligere. Scott Weiland er en sjarmløs og uforsvarlig kjedelig sanger, og det selvmedlidende dopgnålet hans er både enerverende og utgått på dato. Gode tilløp

Debutskiva var ikke overvettes sprek den heller, men scoret poeng på gode singellåter. Det er tilløp på «Libertad» også. «Let it Roll» og «Get Out the Door» er spenstig og temposterk rock som egner seg godt i både tidlige nattetimer på en svett Sunset Strip-klubb og vorspiel i Flekkefjord. Sistnevnte anføres for øvrig av et gitarriff som kunne sklidd rett inn på hvilke som helst The Hives-album. Balladen «The Last Fight» er et stykke sval vestkystrock som Don Henley ville stemplet godkjent. Med det redder ikke «Libertad» fra å bli nok et mislykket album fra en supergruppe.