Slekten er verst

«Familien» handler om vellagrede familiekonfilkter med mye grums i flasken.

FILM: «Familien» heter egentlig «August: Osage County», og er basert på et Broadway-skuespill av Tracy Letts. Den mest spesifikke tittelen er den beste, for dette handler ikke så mye om familier som sådan, som om den skakkjørte familien som samles i familiens gamle sete, langt ute på slettene i Oklahoma.

Regissør John Wells' kamera hviler glassøyet sitt på gylne enger og stor himmel. Det er langt mellom folk, og Weston-familien er ikke gode til å holde på dem de har. Men nå har far (Sam Shepard) forsvunnet, og familiemedlemmene flokker seg rundt den pillemisbrukende matriarken (Meryl Streep). Søsteren (Margo Martindale) trekker opp de fastteipede rullegardinene, en tungt symbolsk handling for et møte der skjelettene står i kø for å komme ut av skapet.

Skjeller og smeller
Stjernene har også stått i kø, for å komme inn på rollelisten: Julia Roberts og Ewan MacGregor spiller den harde eldstedatteren og eksmannen som har forlatt henne for en yngre kvinne. Juliette Lewis og Dermot Mulroney er den panisk pikeaktige mellomdatteren og den åpenbart upålitelige slyngelen hun har funnet på å forlove seg med. Julianne Nicholson og Benedict Cumberbatch er kuet yngstedatter og ditto fetter som har en spesiell kjemi, med svoger Chris Cooper som tafatt vitne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Store deler av handlingen består at av familiemedlemmene skjeller og smeller til hverandre, for reelle og innbilte fornærmelser, nå og i fortiden, mens særlig de inngiftede blir vantro vitner. «Familien» er gjennomtrukket av bitterhet. Den sliter ut alle. Denne typen vellagret slektsgrums kan være massivt nok i klassiske dramaer som «Lang dags ferd mot natt» og «Glassmenasjeriet» - og da dreier det seg bare om kjernefamilien. Når hele klanen skal ha hver sin last og hver sin mørke hemmelighet, blir det i meste laget.

Forkvaklet kjærlighet
Og så er det noe interessant som ligger under, likevel. Som så ofte handler hat egentlig om forkvaklet kjærlighet. Herskesyke handler om eiebehov. Foreldrene som kuer barna sine, bryter dem ned så de ikke skal føle seg sterke nok til å reise vekk. Det er dét Julia Roberts' Barbara gjorde, og det er dét foreldrene aldri har tilgitt henne. Hun er ikke så lysten på å tilgi tilbake.

Det er noe med disse båndene, de som forblir sterke på tross av gjentatte fornuftige forsøk på å file dem over, som gjør at «Familien», sine svakheter til tross, er interessant. To timer går besynderlig fort. Etterpå er det som en får lyst til å sette seg ned og tegne piler mellom personene, og lage et kart over hvem som egentlig følte hva for hvem. Det er noe innsiktsfullt her.

Oscar-nominert
Hovedrollene i «Familien» er briferoller der stjernene får vist frem at de mestrer både sinne, fortvilelse, sørstatsaksent og ymse rusproblemer. Streep faller for fristelsen til å gjøre monstermoren Violet til en kulissemumsene kjempe. Hun gjør også dette troverdig, selv om det ville vært mer smakfullt å tone det hele litt ned. Roberts er helt annerledes enn publikum er vant til å se henne, blek og innbitt. De er begge Oscar-nominerte for rollene. Det virker som om det var planen, hele veien.