Slektenes forfall og død

KNUDSTRUP, DANMARK (Dagbladet): «I virkeligheten kan en mor kun lære sine døtre en eneste ting: Hvad man skal bruke en mand til,» heter det i Suzanne Brøggers nye roman, men samtidig er det nettopp dette kvinnene i romanen ikke kan finne ut av. De ender i en giftig østrogensuppe, blottet for menn, mens slekta dør ut med århundret.

Om en måned kommer Suzanne Brøggers siste roman, «Jadekatten», ut på norsk. Den topper bestselgerlistene i Danmark og er en annerledes Brøgger-roman, selv om temaer kjennes igjen fra tidligere bøker. «Jadekatten» er en slektshistorie, en slags århundrets intimhistorie sett gjennom en dansk-jødisk familie.

Vi møtte Suzanne Brøgger på hjemmebane, en nedlagt skole som er omgjort til en flott bolig ute på det sjællandske bondelandet. Desemberyr i en skumringstime lå som slør over landsbyidyllen, hvorfra Brøgger har sendt ut en dødsattest over slektenes liv og levnet. Det er et voldsomt og voluminøst dokument, intenst, og mot slutten nesten som et bibelsk ve-rop!

- Jo, det er en historie om slektenes endelikt, sier hun, - men ikke nødvendigvis familiens. Folk forelsker seg stadig vekk og kan ikke stoppe med å få barn. Familien er imidlertid svært sårbar, som tappet for innhold og som om vi allerede har avskaffet den i våre hoder. Når rockerne har slått til, sier vi gjerne at samfunnet må gjøre noe, vi sier ikke at deres tante, eller onkel Theodor må gjøre noe.

- En onkel Theodor som de ikke kjenner?

- Sannsynligvis, kanskje er rockernes organisering til og med et bilde på trangen til å ha en slekt...poenget er at mange av de problemene samfunnet ikke kan løse, likevel må løses, og tidligere er de blitt tatt hånd om av slekta...Nå er det oppstått et tomrom som heller ikke familien kan hanskes med; samliv utelukkende basert på følelser blir lett tynnslitt og har intet vern mot trusler som for eksempel kriminalitet og narkotika...det kan ramme alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Privatlivet

- Hvem har så ansvaret, familien eller samfunnet?

- Ideelt sett burde alle være ansvarlige for sine liv, men samtidig som det i mange tilfeller er urealistisk å belaste familien med flere byrder, sies det at samfunnet må beskytte barnefamiliene, noe som innebærer at samfunnet overtar familiens legitimering og dens samhold. Familien er den siste private institusjon i en tid hvor privatlivet er i ferd med å bli avskaffet.

- Ja, en av personene i romanen, Balder, eksisterer jo nesten bare gjennom TV, han er fjernsynsjøde og fjernsynsfar...

- Mediene tapper oss for følelser, de som vi så sårt trenger i våre egne liv, det er lettere å kjøpe seg til et annet menneskes privatliv ved å lese et ukeblad eller se TV enn å forholde seg til seg selv. For de andres privatliv kan en velge til og fra som en vil, det stedfortredende livet er lettere enn ens eget liv med dets kanskje smertefulle familiehistorie.

- I romanen fins det et krav i slekta Løvin om å være en personlighet, et krav som går fra å være en overlevelsesmekanisme til å bli en myte for så å bli nesten pervertet gjennom for eksempel fjernsynsjøden som bare blir en personlighet ved å opptre på TV, eller ved ditt alter ego i fortellingen, hovedpersonen Zeste, som ender som posedame på Kongens Nytorv: Den enes personlighet tromles inn i en falsk medieverden, mens den andres ender i det totalt ensomme rablende rop. Hva mener du med dette begrepet?

- Det er riktig at det å være en personlighet utvikler seg til en familiemytologi hos Løvinerne. Det stammer fra noe som er glemt, noe som i sin tid var en realitet, men det opprinnelige er blitt borte, og det lever videre som en hukommelse: Man skal være en personlighet. I utgangspunktet var det en innvandrerfamilie som forsøkte å bli assimilert ved blant annet å glemme sin herkomst. Måten å bli akseptert på var å utmerke seg og briljere. Dette gled så over til å bli en form for utvendig snobberi for så å ende opp i det å gjøre seg bemerket, uansett og for enhver pris; rampelyset er det eneste identitetsgivende.

- Men skuespilleren, den flotte og frigjorte, Zeste, ender som posedame, skrikende ut et ve-rop over et mondent Danmark der borgerne på sin ferd mot den fullstendige individuelle frigjøring dreper sine barn uten å vite det?

- Zestes skjebne er jo den ytterste konsekvens av den totale frihet, hun har bare seg selv og noen plastposer og en benk på Kongens Nytorv. Frigjort fra alt og alle. På den ene siden er det selvvalgt, hun har valgt seg ut av slekta, hun gjør slutt på den, på den annen side handler hun i pakt med personlighetskravet og har vært formet av slektas myte. Hun er som drevet av svart eros.

Østrogensuppe

- I de to første generasjonene er mennene til stede, trofaste i sin utroskap, mens kvinnene tar igjen ved et selvpålagt martyrium. I generasjonene fram mot vår tid overtar kvinnene og mennene blir borte...Hva ligger i dette ordet «østrogensuppe»?

- Mange kvinner gir uttrykk for en lengsel etter et motsvar til kvinneverdenen. Når dette ikke fins, blir østrogensuppa en reaksjon, i beste fall et tilbakefall. De ønsker en mann til å bryte igjennom all denne kvinnekampen, der kvinner river og sliter i hverandre og der kvinner må kjempe kamper menn burde ha kjempet, for eksempel for slekta, de savner et slags patriarkalsk mot spill til den truende østrogensuppa. Men mennene synes ikke i stand til å svare kvinnene, til å gi dem trygghet for den kvinnen de er. Kvinnene svarer med å krenke og ydmyke mennene. Ofrene for denne kjønnskampen er barna.

- Ser du overhodet noe håp for familien?

- Det kan jeg ikke svare på, jeg har forsøkt å fortelle en historie om en tilstand, men jeg ser jo at mange yngre menn nå kjemper hardere for farsrollen enn tidligere, det er et godt tegn. Men menn og kvinners forskjellige seksualitet vil alltid være der, og med tidsåndens krav til selvutvikling og livsutfoldelse vil det være litt av et mirakel om to mennesker får dette til å gå parallellt.

Annen stil

- Denne romanen skiller seg ut fra de tidligere, hvorfor?

- Dette er nok den mest romanaktige boka jeg har skrevet, for å si det slik, en tradisjonell fortelling. De tidligere bøkene har vært mer eksperimentelle og subjektivt søkende mot det grenseoverskridende, kanskje mer essayistiske.

- Du har til tider en morsom, litt kynisk fortellerstil med treffende satiriske bemerkninger, er det for å skape distanse?

- Nei, det vil jeg ikke si, jeg er påvirket av den nordiske sagastilen der tingene ofte ble sagt som de er, ukunstlet og i våre øyne litt brutalt. Vi har en solid nordisk fortellertradisjon i det å fortelle om menneskene som de er, ikke om hvordan de burde være. Jeg tror tvert imot humor virker forsonende, slik at man kommer tettere på personene og stoffet i romanen.

- I hvilken grad er den selvbiografisk?

- Den er selvbiografisk inspirert og bygger på autentisk kildemateriale fra min egen familie. Jeg kommer jo selv fra en jødisk familie, og jeg har hatt brev fra to generasjoner liggende på loftet. Disse har jeg benyttet meg av, men selvsagt skrevet alt om...Det er ikke den private sannheten jeg har villet fortelle, men den allmenne, sier Suzanne Brøgger.

Og på skrivebordet hennes ligger Jadekatten, som hun fikk av sin mor.