Slemt og leit

«Ting er aldri så ille som de synes», sier Jessica Lange i «Cousin Bette». Hun tar grundig feil. Men en god latter, om aldri så ond, forlenger som kjent livet.

Honoré de Balzac er ansvarlig for klassikeren filmen bygger på, og selv om et hovedstikkord for hele hans imponerende forfatterskap er overdrivelser i persontegningene («larger than life», som det heter på dårlig norsk), får det være måte på. «La Cousine Bette» regnes som en av hans fremste «menneskelige komedier», og er et bitende oppgjør med den parisiske sosieteten i forrige århundre. Regissør Des McAnuff har tolket Balzac bokstavelig, lagt på litt ekstra og laget en helsvart såpe- opera/komedie som du ikke tror før du får se den.

Det handler om Bette (Jessica Lange), den uheldige kvinnen som ble ofret til fordel for sin pene søster. Den fattige, men aristokratiske familien hadde bare råd til å få en datter gift, og Bette fikk derfor rollen som familiens gamle jomfru. Men det betyr ikke at hennes liv er kjedeligere enn andres. Tvert imot. I sitt infame sinn konstruerer Bette opp så mange intriger og renkespill at hun er verdig en plass ved siden av keiserinne Livia, Lucrezia Borgia - og Alexis, Amanda, Angela og alle de andre såpeheksene. Mens hennes marionetter klapper sammen rundt henne, står Bette høyreist i ruinene som en svart søyle av ondskap. Med ett øyenbryn høyt hevet.

Regissør McAnuff har instruert et stjernespekket skuespillergalleri på en måte en ikke skulle tro var mulig. Aller fremst står Jessica Lange, som skaper en slags syntese av Joan Crawford, Gloria Swanson og Joan Collins på sitt verste. Resultatet er horribelt - men hvis vi skal være slemme: riktig morsomt. Jeg misliker sterkt ordene camp og kitsch, de brukes for mye og ofte feil. Her er de imidlertid helt på sin plass. Det kan godt hende filmen er tro mot Balzacs tanker og ideer, men det hjelper ikke: Dette er ille.