Sleng til dem et stipend

«Kunst er ikke kultur. Kunst skal ødelegge kulturen, forandre den,» sier sjef for Museet for Samtidskunst, Per Boym, til Dagbladet. Dermed målbærer han et kunstsyn de fleste vil innestå for: at kunstneren ideelt sett er en opprører, outsider.

Det sier seg selv at det blir et komplisert regnestykke når Kulturdepartementet skal støtte denne typen kunst - som jo i sitt vesen, og på sitt beste - vil ødelegge den kulturen det samme departement er satt til å forvalte.

  • At kunstnere og intellektuelle utgjør den største trusselen mot makten, det vet makthaverne. Pol Pot sendte dem ut for å grave i jorda. Stalin sendte dem til Sibir, siden i døden. Men det disse ikke forutså, var at opprørernes vilje økte proporsjonalt med den motstanden de møtte - enhver strek og ethvert ord ble så viktig at folk ofret livet for det. Despotene hadde hatt noe å lære av vårt kunst- og kulturvennlige sosialdemokrati. For som ethvert maktapparat bærer også demokratiet i seg en indre og dyp motstand mot kunsten, mot motmakten (en motstand som nok ikke er bevisst ment fra politikernes side - en så høy grad av intellektuell sluhet kan man knapt tiltenke dem).
  • Metoden? Stryk kunstnerne med hårene, hold festtaler for dem og stikk til dem et stipend i ny og ne - etter at byråkratene og kultursosiologene og kunstutrederne har fått brorparten - og akkurat nok til at kunstnerne føler seg som sosiale kasus, fordi staten gir dem noe (og derfor også finner grunn til en «viss» statlig styring). Stipender akkurat store nok til å gi grobunn for vulgærpolemiske sammenlikninger med gamle og syke satt opp mot en noksagt som ikke engang kan tegne en hånd.
  • En genial kulturpolitikk fra et departement der statssekretæren symptomatisk nok blir sjef for Fotballforbundet. For våg ikke å si at ikke ballspill på løkka, eller et dusin akvareller av slitne låver er en like stor kulturell bragd som det «uforståelige» som produseres på kunstakademiene i storbyen. Like gyldig - og dermed likegyldig. For nettopp ved å slippe alt til, applaudere ethvert uttrykk, dreper du de få stemmene som kanskje hadde noe viktig på hjertet. Og våg ikke å kritisere våre sosialdemokratiske prosesser.
  • - Dette er demokratiet - friheten og rettferdigheten koster, sier en smilende Jagland når politisk spillfekteri gjør at vi heller ikke dette tiåret får en opera eller et fornyet Nasjonalgalleri - eller en Munch for den del.