ET MINSTEKRAV: Karsten Alnæs har skrevet om Grev Wedel-Jarlsberg. Nå kan en romanbiograf for så vidt skalte og valte som han eller hun vil, men et minstekrav er at boka forsvarer seg selv som god litteratur. Det gjør ikke «Grevens tid», mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ET MINSTEKRAV: Karsten Alnæs har skrevet om Grev Wedel-Jarlsberg. Nå kan en romanbiograf for så vidt skalte og valte som han eller hun vil, men et minstekrav er at boka forsvarer seg selv som god litteratur. Det gjør ikke «Grevens tid», mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Slett drama om dramatisk liv

Pinlig unyansert om grev Wedel Jarlsberg

ANMELDELSE: Eidsvoll 17. mai 1814. Norge får egen Grunnlov; en av datidas mest radikale, med unntak av jødeparagrafen. Bildet av mennene på Eidsvoll er en del av vår barnelærdom. Det er også Ibsens «Terje Vigen», som ror til Danmark etter korn til en sulten familie i et hungersrammet Norge, som er isolert på grunn av den engelske blokaden under Napoleonskrigen.

Grev Wedel Jarlsberg var en av hovedmennene på Eidsvoll. Han var også en modig sjømann, og foretok strabasiøse reiser til Danmark for å skaffe det uthungrede Norge korn. Historien om han blir derfor også historien om Norge i en særdeles dramatisk tid.

Dramatiske unge år Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg ble født i revolusjonenes Frankrike i 1779. Faren, den dansk-norske greven Frederik Anton av Jarlsberg, var diplomat, og endte som ambassadør i London. Han led av tungsinn og hans mange urimeligheter gjorde at kona Cathrine til slutt flyktet med sine tre døtre til København, der hun tok ut separasjon. Hun måtte etterlate sine fire sønner hos den strenge tilknappede faren. Etter en dramatisk hendelse, der en uskyldig tolv år gammel Hermann indirekte ble skyld i at en tidligere husansatt ble hengt for forfalskning, ble faren så urimelig at også Herman og lillebroren Ferdinand under dramatiske omstendigheter flyktet til København.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wedel Jarlsbergs yngre år gir med andre ord romanbiografen Alnæs mye gratis. Ikke bare privat, men også politisk og idehistorisk. Wedel Jarlsberg bodde hos den danske finansministeren og befant seg derfor i senteret av det dansk-norske politiske liv. Han studerte jus, statsvitenskap og filologi, hadde en Kantelev som huslærer, og pleiet omgang med Oehlenschlager, Schlegel, Heiberg og Collett.

Heroiserende portrett Inntil verdensmannen i 1806 ble utnevnt som Amtmand i Buskerud, og dro til et fattigslig Norge som på denne tiden verken hadde eget universitet, finansvesen, forsvar eller Grunnlov. Et Norge som led under danskenes slette diplomati, som forårsaket «den gule hunger» under handelsblokaden av Norge.

Slett drama om dramatisk liv

I etterordet til denne 600 siders romanskriver Alnæs at han i stor grad lener seg på Yngvar Nielsens «Lensgreve Johan Caspar Herman Herman Wedel» fra 1901. Det skal være den mest heroiserende biografi som er skrevet om Wedel Jarlsberg. Slike helstøpte portretter skrev våre nasjonskapere i 1901. Men går det egentlig å skape et så ensidig bilde i 2011?

For å ta et eksempel. Da Wedel Jarlsberg først gang treffer sin framtidige hustru, den da femten år gamle Karen Anker, framstilles det i sentimentalt slør av lange blikk og ren pur kjærlighet. At hun var datter av Norges kanskje mektigste mann, Peder Anker, og derfor et særdeles godt parti, framstilles nærmest som en tilfeldighet.

Krabater og smårollinger Nå kan en romanbiograf for så vidt skalte og valte som han eller hun vil, men et minstekrav er at boka forsvarer seg selv som god litteratur. Det gjør ikke «Grevens tid». Snarere virker det fiktive bare som forstyrrende fyllstoff, nærmest ferniss.

De fleste kapitler begynner á la det nesten parodiske; «Det var en regntung kveld». Her er side opp og side ned om smårollinger som tumler og basker og skøyer, om den staute Hermanns edle motiv, hans ærlige tunge, mot, omsorg for moren, de syke søstrene, den vidunderlige kona.

Denne «Historien om»-aktige heroiseringen gjør i hvert fall meg mistenksom, og en psykologisk nyansering ville gjort boka langt mer spennende. Kanskje også gjort statsmannen Wedel Jarlsberg til den helt han muligens var, som forsvarer av jødenes stilling, av ytringsfrihet, av den franske revolusjonens frihetstanker.

Mye godt stoff Det er synd. Det er mye godt stoff her, spesielt i siste halvdel av boka: Lille Norge som en kasteball i det kompliserte politiske spillet mellom danskenes stusslige Kong Fredrik og svenskenes nyvalgte Carl Johan. Mellom Frankrike og England — og et farlig og stort Russland. Alnæs har innimellom alt fyllstoffet også overbevisende skildringer av hungersnøden, av et fattig og skittent Christiania, av modige norske soldater. Og etter hvert også av Wedel Jarlsbergs vanskelig stilling i 1814, da han som unionist ble forhatt i det halvåret nordmennene, med et helt Europa mot seg, valgte prins Christian Fredrik som konge, damevennen som ikke tålte blod.

Romanen dekker tiden fra Wedel Jarlsberg er seks år til han er 34 ved årsskiftet 1814—15. Ei bok nummer to følger vil jeg tro. Den skulle jeg ønske Alnæs strammet betraktelig inn, og kanskje strøk noen hundre sider, om planen er nok en overfylt mastodont.