Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Slettemark og 60-tallet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Kjartan Slettemark åpnet sin utstilling i Galleri Christian Dahm med happening i konditorregi på lørdag, var veteranen fra 60-åras undergrunnsarena assistert av Kebbevennene - en høyst profilert kvinnelig duo innenfor det som for lengst har fått betegnelsen «den nye scenen» på 90-tallet.

  • Den nye generasjonen - der også kvinner er frontfigurer - har satt fokus på kunsten fra forgjengerne, og dialogen gir på sitt beste revitalisering i stedet for rein retro. Det er også i Kjartans ånd at han framstår som mer enn en kultfigur, for den posisjonen harmonerer på ingen måte med den mangesidige skikkelsens aktiviteter innenfor det grenseoverskridende tiåret. For Kjartan - som så seg nødtvunget til å krysse grensen til Sverige for godt i 1965 - fikk dette adjektivet en mer fundamental betydning enn når det gjaldt andre aktører, noe som også framgår av den nylig utgitte boka «Den öppna konsten» (Sveriges Almänna Konstförening).
  • «Knappast nogon annan i det svenska 60-talet praktiserade i lika hög grad som Kjartan Slettemark gränsöverskridningen mellan konst och liv, han liksom bodde eller gick klädd i sina verk - och kom följdriktig at signera kjARTan.» Dette skriver Leif Nylén - selv aktiv i flere roller på samme tid og seinere en av Nordens beste kunstskribenter - i et verk som likner et oppkomme av overveldende dokumentasjon og engasjert informasjon. Gjennom lesningen av den frodige framstillingen - med sitt vell av illustrasjoner og en lekende layout - kan man også i ettertid danne seg bildet av et kulturelt klima med en annen åpenhet og raskere puls enn det norske.
  • Nylén peker på at mange i ettertid forholder seg til ulike myter om de svenske 60-åra: den estetiske avantgardismen i begynnelsen av decenniet, ungdomskulturens rebelske ekspansjon i midten og den politiske radikaliseringen mot slutten. Men - fortsetter han - «i realiteten handler det mer om överlappningar och sammenblandingar än om skillnader och motsättningar, även om polemiken kunde vara våldsam». Den høyst aktive Kjartan hørte ikke riktig hjemme noe sted, ettersom han var for politisk for de eksperimentelle, for eksperimentell for de politiske, og for individualistisk for dem som søkte å kombinere det eksperimentelle med det politiske. Da som nå: et unikum.