Slettemarks aller beste

TØNSBERG (Dagbladet): Kjartan Slettemark - omsider festspillutstiller på norsk grunn. Sommerens store utstilling i Haugar Vestfold Kunstmuseum - som åpnet lørdag - er hans beste. 67 år ung strekker Slettemark ut hele bredden i sitt billedmessige register, og former et frodig forum der kunstens frihetlige prinsipp tonesettes over en klangrik skala.

  • Invitasjonen til det etter hvert etablerte kunstmuseet i Tønsbergs gamle marine høyborg må ha kommet som en oppreising etter fjorårets fjerning av «Den lille harpen» fra Stortingets sentralhall. Det var da den uhellige - men ikke uvanlige - alliansen av DNA og Frp innenfor landets parlamentariske presidentskap prøvde å legge en demper på den grenseløse multikunstneren. Et pinlig vitnemål om både historisk bevisstløshet og den manglende kultur på Løvebakken. Ei forhåpentligvis våken ettertid vil nok vite å innskrive sensurlysten som en umusikalsk fotnote og et spill for galleriet på populismens strenger.
  • «Oslo årtier etter utviklingen,» het det fra Slettemark i intervjuet avdøde kollega Bernhard Rostad hadde med eksilkunstneren i 1965, samme hete sommer som øksehogget kvestet «Vietnam»-bildet foran Stortinget. «Jeg er ikke knust, og jeg bøyer meg ikke for reaksjonen,» leste jeg beundrende før forberedende-studiene i et ikke så høytemperert Trondheim. Seinere ble det syn for segn, da andre av den utflyttete sunnfjordingens assemblager i oljemaling, plast og tre kom på veggene i Trondhjems Kunstforening etter nyttår. Sammen med sunnmørske Per Kleivas like utfordrende montasjer på utstillingen «13 unge», gjorde Slettemark sitt til at popkunstens vitale oppbrudd slo forfriskende inn i det nordenfjeldske. Derfor ble det bare skandaløst og skuffende å se at Arken-museet i Danmark utelot Kjartan fra samspill med Kleiva på mønstringen «Europop» siste vinter.
  • En som vet mye bedre enn danske kuratorer er Leif Nylén i Stockholm, poet og nå altfor sjelden skrivende i Dagens Nyheter. I tillegg tidligere trommis i 70-tallets legendariske Blå Toget-band, som i fjorårets signalgult lysende bok om 60-åras «åpne kunst» betoner innflytteren Slettemarks sentrale posisjon. Med overveldende dokumentasjon og engasjert informasjon tegner Nylén et Kjartan-bilde hvor han framstår som en unik figur i marginalen av etablert svensk avantgarde - og sentral aktør i alle alternative aktiviteter som fikk bedre grobunn i Sverige enn her til lands. Det er også lett å fornemme Slettemarks stemme gjennom den lekende layouten og den nostalgisk innledende strofen signert Blå Toget 1998:

«60-talet kom och gick

öppet som ett ögonblick

uppror och förförelse

alt var liksom i rörelse»

  • Bevegelsen satte også inn i Bergen, hvor mine historiestudier startet samme år som Gruppe 66 satte samtida på nytt begrep. Med en inntil da usett og uhørt miks av ulike disipliner og lav gjennomsnittsalder rykket billedmakere, diktere, filmere og musikere inn i byens kunstforening. Oppfylt av kreativt overskudd som skapte uforglemmelige øyeblikk og tre ukers mars-vår og rabalder. Bakgrunnen for de fleste i gruppa var ikke Oslo, men København, med levende akademimiljø, revolterende danske «Situationister» og lekende Louisiana-impulser - hvor USA-popkunstens vokabular virket språklig fornyende, dynamisk og sosial. Kunsten skulle ikke lenger være elitistisk og smal.
  • Kleiva fra «13 unge» var også med i den ville vestlandsgjengen, mens Oddvar Torsheim, som hadde københavnerbase i Ballongparken, representerte Naustdal og Kjartans fødested. Torsheims tegninger fylte en hel vegg, med kosmisk-komiske syner i lito/tusj, konkretistiske ordstrømmer i katalogen og svarte smådjevler i stort format på plakaten. Året etter var de to utflyttete sunnfjords-fabulatorene i det enda mer brokete billedkor som ble kalt «Protestbiennalen» i den danske hovedstaden. Det likner en av skjebnens sjeldne lykkelige luner, når den tidligere københavnflyktningen Torsheim krysser Abbey Road og Beatles' spor til «Nynorskens skog» i uforliknelig TV-utgave på NRK2, dagen etter at Slettemark har åpnet for sine ville visuelle vekster med svensk-norsk språkdrakt.
  • Haugar-kombinasjonen med Nerdrum - som hedret Kjartan i ord og kjortel på åpningen - er også mer enn direktør Jan Åke Pettersons regi. De to motpolene møtte hverandre allerede på UKS' vårutstilling i 1967, da skulpturene «Hjerner» med kaotisk språkmasse i gjennomsiktig plast sto som kontrast til mørkt malte Werther-ynglinger. I Tønsberg ser jeg, som i et åpent øyeblikk, at de nyfødte tvillingene på Nerdrums store maleri også kan ligge trygt i en av Kjartans »kunstkuvøser».