Du leser nå Dagbladet Pluss

Anmeldelse «Ingenting», Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater på Trikkestallen:

Slik begynner volden

«Ingenting» er tøft og vesentlig ungdomsteater om å bryte ned grenser.

JAKT PÅ MENING, MED VOLD: Fra «Ingenting». Foto: Erika Hebbert, Oslo Nye Teater/Tigerstadsteatret
JAKT PÅ MENING, MED VOLD: Fra «Ingenting». Foto: Erika Hebbert, Oslo Nye Teater/TigerstadsteatretVis mer

TEATER: «Alt er meningsløst», roper Pierre Anthon, og klassekameratene i 7A bestemmer seg for å bevise at han tar feil.

«Ingenting»

5 1 6
Hvor:

Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater på Trikkestallen

Regi:

Hilde Brinchmann

Av:

Janne Teller, dramatisert av Toril Solvang

Med:

Iver Innset, Hina Zaidi, Arthur Hakalahti, Maja Evenshaug Christiansen, Andreas Medbøe Thoresen

«Ungdomsteater med særpreg»
Se alle anmeldelser

Starten på en gladhistorie? Nei, du, langt derifra. «Ingenting» er en fortelling om gruppas grusomhet, om å finne og å utnytte andre menneskers såre punkter, å avdekke og å krenke det hellige: To religioner. En død lillebror. En jomfrudom. Et kjæledyr. En finger.

Når klassekameratene begynner å ofre slikt som er viktig for dem, går det ikke lang tid før det utarter, for å si det mildt. Før fortellingen er over, er også et menneskeliv tapt.

Opptrapping

I «Ingenting» ligger der mening i provokasjonene, og i tabubruddene. Det handler om å vise hvordan stadig nye grenseoverskridelser får mennesker til å miste perspektiv. Om hva det betyr, å bli fornedret og ydmyket av mennesker du betrakter som venner. Om hva som kan skje, når gruppas vilje overstyrer det enkeltpersoner vil og ikke vil, og om hvor lett det er å bli fanget, når vold og brutalitet trappes opp.

I Janne Tellers bok er det Agnes som forteller, åtte år etter hendelsene. I teaterforestillingen, der teksten er utformet av Toril Solvang med basis i den korte romanen, er fortellerstemmen delt på flere. Gruppa minnes det som hendte. Solvang har lagt til korte, personlige innstikk fra flere av dem, der de forklarer hva det betyr for dem, det som de tvinges til å skille lag med. I disse innstikkene utvides også de hintene som ligger i Tellers bok, om historiene hver av ungdommene har med seg.

Begge disse fortellergrepene er med på å understreke både det felles ansvaret klassekameratene har, og det ansvaret hver av dem bærer.

Kamparena

Scenen, et podium med publikum på fire kanter, minner om en kamparena, uten inngjerding. Ingrid Tønder har stått for scenografien, og for skoleuniformene og hodetilbehøret som utgjør kostymene. Med små skifter blir fire skuespillere til en hel klasse, mens den femte, Iver Innset som Pierre Anthon, er den samme, upåvirkelig i utkanten. Treet han klatrer opp i når han slutter på skolen er gjort til fire utkikksplattformer i randsonen av publikumsområdet.

«Kamp» er også et sentralt stikkord for bevegelsene. Her er flere slåsskampscener, som en må anta at regissør Hilde Brinchmann og koreograf Kristin Helgebostad har hatt felles ansvar for - ingen kampinstruktør står på lista over medvirkende.

Skuespillerne, tre i tyveårene og to midt i trettiårene, er alle troverdige som tenåringer, og de veksler raskt og presist mellom det makabre og det morsomme.