JULEBORD: I «Pulverheksas julebord», som nylig kom ut, inviterer Pulverheksa alle vennene i Pulverskogen på fest. Småtrollene danser seg bustete, og Drømmeprinsen sovner på sofaen.
JULEBORD: I «Pulverheksas julebord», som nylig kom ut, inviterer Pulverheksa alle vennene i Pulverskogen på fest. Småtrollene danser seg bustete, og Drømmeprinsen sovner på sofaen.Vis mer

Slik ble «pulver i gryta» en del av norske barns dagligtale

Verdens snilleste heks fyller 15 år.

Meninger

Dersom du kjenner et barnehagebarn, har du etter all sannsynlighet hørt om Pulverheksa. Trolig kan du uten problemer beskrive den svarte kjolen, røde pologenseren og det ankellange, bustete, svarte håret. Kanskje kan du til og med navnet på hennes nærmeste entourage — Hokus, Pokus, Drømmeprisen, Grønnskollingen, Tyven, Politimannen og Suppegjøken. For ikke å snakke om alle småtrollene.

Pulverheksa hører til det ypperste sjiktet av småbarns populærkulturelle referanser, på høyde med Hello Kitty, Lynet McQueen, Kaptein Sabeltann og Spiderman.

14 bøker har det blitt, pluss to pekebøker og fire samlebøker. Samt utallige teaterforestillinger, deriblant Riksteatrets «Pulverheksa og Julenissen» som har spilt for fulle hus fire førjulsperioder på rad. Og matbokser, drikkeflasker, puslespill, aktivitetsbøker, sengesett og mye mer.

I år er det 15 år siden forfatter Ingunn Aamodt troppet opp på kontoret til sjefredaktør Anne Horn i barnebokforlaget Omnipax. Aamodt jobbet som daglig leder i barnehage, og hadde aldri utgitt noe før. Men under armen hadde hun en fiks ferdig bildebok. Omnipax var ikke det første forlaget hun henvendte seg til, hun hadde allerede tatt kontakt med Damm. Men de var ikke interessert, og tipset henne om å forsøke den lille, nystartede konkurrenten. For Omnipax var det et lykketreff av de sjeldne. På spørsmål om hvor mye Pulverheksa har betydd for dem, svarer Anne Horn rett og slett «alt».

Artikkelen fortsetter under annonsen

De har solgt over 220.000 eksemplarer av Pulverheksa-bøkene, som har gitt dem en økonomisk trygghet et nystartet forlag egentlig bare kan drømme om. Personen i Damm som sendte henne videre, må i etterpåklokskapens lys sies å ha gjort litt av en brøler. Samtidig — ville du gjenkjent en megahit og framtidig barnekulturklassiker, dersom du ble presentert for Pulverheksa for aller første gang?

Den første boka fikk flere gode anmeldelser, deriblant én i Førskolelærerbladet, som ifølge Anne Horn bar tittelen «Bokhøstens sensasjon for småbarn». Men bøkene har også blitt kritisert for å være banale, uoriginale og endimensjonale. Pulverheksabøkene mangler flere av kriteriene som gjerne blir løftet fram ved andre barnebøker, når priser og kritikerros deles ut: Hos Pulverheksa forteller illustrasjoner og tekst stort sett det samme, figurene har sjelden mer enn én egenskap hver, og alle bøkene følger i stor grad samme mønster.

- Jeg må jo flire når jeg blar i bøkene. Det er det samme tablået, side opp og side ned. Men det har altså ikke sjenert ungene. Og jeg kan ikke si at historiene er banale. De som sier det, har ikke lest dem ordentlig, og i alle fall ikke prøvd å lese dem for barn, sier Anne Horn. Hun har nylig pensjonert seg som sjefredaktør i Omnipax, men fungerer fortsatt som redaktør for Pulverheksa-bøkene.

- Markerer Pulverheksa et skille mellom voksne og barns litterære preferanser?

- Det gjelder nok voksne som mener at bildebøker for barn skal ha et mer kunstnerisk uttrykk. Men jeg hører sjelden voksne som tør å uttale seg negativt. Alle som har hatt en Pulverheksa-bok i den ene hånda og et barn i den andre, ser at det virker. Så vidt jeg kan registrere, har dette vært umåtelig konfliktfritt, sier Horn.

Hun trekker fram Ingunn Aamodts illustrasjoner, malt med akrylmaling på akvarellpapir, som til forveksling likner barns egne malerier.

- Barna kommer til Ingunn og sier «Har du tegnet dette?», og med det mener de at de synes hun har tegnet det slik de selv ville gjort det, bare litt finere.

- Så noe av suksessen til bøkene kan skyldes hennes barnlige stil?

- Ja, jeg tror det. Dette går rett i blodet på ungene, sier hun.

- Jeg er veldig for kunstneriske krav til litteratur og illustrasjoner for barn, men vi må ikke se oss så blinde på det at vi ikke kan glede oss over noe som har den umiddelbarheten Pulverheksa har. Jeg vil ikke påstå at Pulverheksa er stor kunst. Men det har den samme balansen som stor kunst har, sier Horn.

«Balanse» er et viktig stikkord når Horn skal forklare hvorfor hun falt for den bustete heksa.

- Teksten henger sammen, bildene henger sammen, og tekst og bilder henger sammen. Det var ingenting som skurret, alt virket riktig. Denne helt balanserte bruken av gjentakelser, rytme og virkemidler hadde jeg nesten ikke sett før, sier Horn — som, før hun startet Omnipax, hadde flere år bak seg både som bibliotekar og barnebokredaktør i Tiden forlag.

Ingunn Aamodt har sagt at hun ønsket å lage en bok som kunne passe for sin to år gamle datter. Ofte måtte hun «oversette» bøkene hun leste for datteren, fordi språket var for avansert.

- Jeg tror at mange forfattere er så opptatt av den litterære kvaliteten at de er redde for å gjøre det for enkelt, sa hun da jeg intervjuet henne i 2006. 

I Pulverheksa-bøkene er både språk og historier såre enkle, med mange dialoger og hyppige gjentakelser. Likevel er ett av de tydeligste særtrekkene ved bøkene nettopp språklek. Nesten alle navnene inneholder en form for ordspill: Suppegjøken er en gjøk som er veldig glad i suppe. Grønnskollingen er knallgrønn og stokk dum. Frossenpinnen er en pinne fra Frossenfjell, som fryser hele tiden. Plageånden er en plagsom lampeånd, og Ertekroken en krok som liker å erte. Skattesnusk er niesen til Tyven, som på passe henne mens pappaen hennes sitter i fengsel.

Særlig Tyven står også for en del dobbelthet i teksten, som — fordi han er en såpass tydelig figur — er lett å identifisere for leserne. Slik blir mye av humoren skapt. Når Tyven blir invitert på julebord i den nye boka «Pulverheksas julebord», sier han for eksempel: «Jeg skal bare ... låne meg et slips først.» Seinere skryter Politimannen av det nye slipset, som til forveksling likner slipset han selv ikke kunne finne da han skulle skifte til festen.

Ingen av forbrytelsene i Pulverheksa-bøkene er spesielt alvorlige. Det er heller ikke straffen — Tyven slipper ut av fengselet etter én dag, gjerne før, dersom det er julebord på gang. Her er alle venner, konfliktnivået er lavt, og litt pulver i gryta løser de fleste problemer. I motsetning til de andre figurene, er Pulverheksa den rake motsetning av navnet sitt, som er en tradisjonell betegnelse på et kranglevorent kvinnfolk. Ingunn Aamodts pulverheks er inkarnert moderskap, alltid klar med åpne armer, gode råd og varme boller.
Noe helt annet enn heksene vi møter i mange andre barnefortellinger.

Selvsagt er det forskjell på historier som retter seg mot de minste barnehagebarna, som Pulverheksa, og de som lages for eldre barn. Likevel er det verdt å merke seg at stilen i de rolige, trygge Pulverheksa-bøkene skiller seg markant fra de handlingsmettede og actionfylte historiene som kjennetegner mye annen populær barnekultur.

Bøkene er fri for pekefingrer, men fulle av situasjoner og tematikk som opptar mange småbarn — og som gjerne kan diskuteres videre etter at boka er ferdiglest. Vi er blant annet innom mobbing («Pulverheksa og plageånden»), bursdagsfeiring («Pulverheksa lager bursdagsfest»), barn som sier «vil ikke» («Pulverheksa og Skattesnusk»), jul («Pulverheksa hjelper Julenissen»), snø («Pulverheksa på Frossenfjell») og ulike yrker («Pulverheksa og Drømmeprinsen»).

Dette er tema vi finner i en haug med andre småbarnsserier. Ingen vil skryte av originaliteten i dette. Men Pulverheksa er ikke skapt for å tekkes anmeldere og prisjuryer. Eller foreldre, for den saks skyld. Bøkene er først og fremst laget for barn. Og de har falt pladask.