I media kan man ofte lese sparetips som kan hjelpe deg med å sikre privatøkonomien. Men hva hvis jeg forteller deg at det finnes en sparemåte som kan gjøre deg til bankeier over natta?
Knut Jørgen Vie er filosof og stipendiat ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet.
Siste publiserte innlegg
Bankene er dårlige på å formidle dette rådet, men hvis du oppretter en konto i en sparebank, får du selve banken med på kjøpet.
For hva vil det si å eie en virksomhet? At man får bestemme over den? Ved å sette penger i en sparebank får du bestemme over den ved at du blir en såkalt innskyter. Innskytere får være med på å velge representanter til det øverste organet i banken, og de er dermed på toppen av hierarkiet i en sparebank.
Å eie en virksomhet innebærer også at man får sin andel av overskuddet. Dette får man ikke direkte som innskyter, men sparebankene ble stiftet som allmennyttige virksomheter, og overskuddet går derfor til lokalsamfunnet som du er en del av. Du får altså din del av overskuddet i form av kultur, idrett og andre gode formål.
Sparebankordningen er en ideell type næringsvirksomhet som det finnes for lite av. Andre typer banker kalles forretningsbanker og drives som aksjeselskap der man kan kjøpe seg eierandeler av banken, og bankens formål er å skape overskudd for eierne.
Hvorfor ville du sette pengene dine i en slik bank, når du kan sette de i en bank du eier selv, der et eventuelt overskudd går til allmennyttige formål du kan nyte glede av? Det sier seg selv at hvis man er idealist så er det sparebank som er tingen. Men selv om man bare tenker på pengene er sparebankene et godt valg.
En rapport fra ILO viser at sparebanker internasjonalt ikke bare klarte å holde seg konkurransedyktige før finanskrisen, men de klarte seg også bedre gjennom selve krisen enn andre banker.
En rapport fra BI viser at sparebankene har klart seg godt også i Norge og at de ofte gjør det vesentlig bedre enn andre banker. BI-forskerne ble selvfølgelig overrasket over dette, da de forventet at virksomheter med mer pågående profittmotiverte eiere ville gjøre det bedre, men slik er det ikke nødvendigvis.
Andre forskere argumenterer for at visjonære selskap, selskap som har solide verdier i bunn og som forfølger flere mål enn ren profitt, er de som overlever og gjør det bra på lang sikt. Dette er et komplisert spørsmål med mange nyanser, men det er i det minste klart at verdigrunnlaget til sparebankene på ingen måte har vært til stor ulempe.
Sparebank er heller ikke den eneste vellykkede ordningen med en eierstruktur som gjør at virksomheten tjener andre formål enn ren profitt for eierne. Coop er et kjent eksempel for mange her til lands, nettopp fordi de er flinke til å kommunisere at de er eid av medlemmene. I tillegg har vi selskap som Norconsult, som eies av de ansatte, og Studentsamskipnader, som er en kollektiv ordning der studenter tar ansvar for sin egen velferd. Internasjonalt er det kanskje det spanske selskapet Mondragon som er mest kjent. Dette er en virksomhet med rundt 80 000 ansatte som eier sin egen arbeidsplass.
Til tross for, eller kanskje på grunn av, sitt ideelle grunnlag, har sparebankordningen gjennom historien stadig blitt utfordret, noe professor emeritus Lars Thue fra BI viser i historieboken han har skrevet om ordningen. Mens sparebankene til å begynne med handlet om sparing, filantropi og allmennytte, er bildet nå mye mer komplisert da flere trender og beslutninger har drevet sparebankene mot å bli rene forretningsbanker.
Til å begynne med kunne bankene bare vokse gjennom å reinvestere sitt eget overskudd. Av flere grunner ble dette for tamt for bankene, og det ble derfor innført en ordning der sparebankene kan utstede såkalte egenkapitalbevis. Dette er en slags aksje som kan gi utbytte.
Egenkapitalbeviseierne har også et bestemt antall medlemmer i bankens øverste organ, noe som har redusert innflytelsen til innskyterne. Dette har ført til en endring i måten sparebankene driver på da man nå må gjøre egenkapitalbevisene til attraktive investeringsobjekt.
Dette går åpenbart utover bankenes ideelle grunnlag, og sparebankene har vært involvert i noen av de største finansskandalene i Norge som Terra-saken og Finance Credit. Sparebankene i flere andre land har blitt utradert av forskjellige grunner, og dette sammen med at sparebankene i Norge gjennom historien stadig har blitt presset mot å bli forretningsbanker gjør at vi som forbrukere må være på vakt om vi vil beholde ordningen.
I dag finnes det tre forskjellige typer sparebanker: selveid bank, egenkapitalbevisbank og aksjesparebank.
Aksjesparebank er den mest utvannede varianten. Her har man omdannet seg til aksjeselskap, men man får lov til å kalle seg sparebank så lenge minst ti prosent av banken eies av en stiftelse.
Det er et problem at hvis man som forbruker vil velge den sparebanken som er mest lojal mot ordningens opprinnelige verdier, så må man gjøre en kjempeinnsats. Man må grave seg dypt ned i de forskjellige nettsidene til bankene for å finne ut om de er selvstendige, om de utsteder egenkapitalbevis eller om de egentlig fungerer mest som et aksjeselskap.
Hvorfor er det slik? Hvorfor markedsfører ikke bankene seg med verdigrunnlaget sitt?
Det sørgelige fakta er at det ikke selger. Thue skriver i boka si at sparebankene for lengst har innsett at ingen er villige til å betale for sparebankidentiteten, og det brukes derfor i svært liten grad i markedsføring.
Folk er også trege når det gjelder å bytte bank. Samtidig er det mye som tyder på at etisk forbruk er på vei opp, noe sparebanken Cultura Bank er et eksempel på, da de markedsfører seg på at de gjennom sin virksomhet ønsker fremme gode formål som miljø og menneskerettigheter, med et verdigrunnlag «inspirert av begrepene frihet, likhet og brorskap.»
De trekker også frem sparebankidentiteten som viktig. Idealistiske perspektiv finner man også hvis man klikker seg inn på de forskjellige sparebankenes respektive nettsider, og leser om historiene deres, noe som stort sett er ganske bortgjemt.
Kanskje er tida nå moden for at sparebankene setter disse perspektivene på forsidene sine også. Samtidig må vi som innskytere i sparebanker passe oss så vi ikke blir utsatt for bankran.
Pengene våre er trygt lagret i form av nuller og ettall på forskjellige servere, men det vi må passe på et at ingen stikker av med selve banken eller deler av den, noe som har skjedd flere ganger i løpet av historien.
