LYSTLESING: Det er når du begynner å lese for moro skyld, at du virkelig har knekt den berømmelige lesekoden. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
LYSTLESING: Det er når du begynner å lese for moro skyld, at du virkelig har knekt den berømmelige lesekoden. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIXVis mer

Slik blir en lesehest til

En ting er å kunne lese «Lise ser sel» i norskboka, noe ganske annet er å få lyst til å lese når du ikke må.

Kommentar

Hva er det som får ungene til å lese? Sånn på ordentlig, med lommelykt under dyna når de egentlig har fått beskjed om å slukke lyset fordi det er skole i morgen?

En ting er å kunne lese «Lise ser sel» i norskboka, noe ganske annet er å få lyst til å lese når du ikke må. Det er da du virkelig knekker den berømmelige lesekoden.

Bjørn Gabrielsen, bokanmelder i Dagens Næringsliv, ropte varsku i en kommentarartikkel i romjula. Han tror dagens unger har for lite tid til å kjede seg, og for lite tid til å komme på å plukke opp ei bok, særlig en klassiker av typen eldre generasjoner leste i barndommen. Ipaden fikk mye av skylda. «Nesten ingen barn åpner en ukjent bok uten bilder hvis anledningen til å se på en skjerm er til stede», skriver han.

Og når den oppvoksende generasjon ikke koser seg med «Skatten på sjørøverøya», «De tre musketerer», «Greven av Monte Cristo», «Den hemmelige hagen» og «Hardy-guttene» (!), slik som vi gjorde, mister de den klassiske dannelsen som vi har hatt med oss gjennom flere nettbrett-frie generasjoner.

For det første stemmer det ikke med min erfaring at lesebrettet alltid trumfer boka. For det andre blir det fristende å spørre: Hvorfor i all verden skal de absolutt plukke opp ei bok uten bilder?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og hvorfor skal interessen for hundre år gamle klassikere måle hvor gode lesere dagens barn er?

Barnelitteraturen av i dag ser veldig annerledes ut enn den gjorde på Alexandre Dumas’ tid. Språk og fortellermåter har endret seg, selvfølgelig, og det å skrive historier som snakker direkte til barneleseren har fått høyere status. Men en stor del av endringen handler om bilder.

Hjemme hos meg er det særlig én bokserie som har parkert nettbrett-maset: Kazu Kibuishis tegneserie «Amuletten». Den nyeste boka ble fjorårets desidert mest populære julegave for sjuåringen. Det er en fantasyhistorie i skjæringspunktet mellom «Star Wars» og «Ringenes Herre», med en dæsj japansk manga. Fortellingen er kompleks, selv om teksten er sparsommelig, og det er de fantastiske bildene som trekker deg inn. Det samme gjelder mange andre populære barnefortellinger.

«Den visuelle vendingen» er tema for årets store, nordiske barnebokkonferanse i Stavanger i februar. For utviklingen har vært stor de siste åra, både når det gjelder rene bildebøker, tegneserier, digitale bøker og fortellinger, og illustrerte lettlestbøker. Barn i dag har en helt annen kompetanse når det gjelder å lese slike sammensatte tekster (som er uttrykket skoleverket bruker), og det er dessuten en kompetanse de trenger i det moderne, skjermbefengte samfunnet.

Da er det godt å kunne konstatere følgende: Å lese slike fortellinger gjør oss ikke til dårligere lesere. Heller motsatt.

Det kom fram i en annen, mye delt tekst fra romjula, skrevet av Aftenposten-kommentator Helene Skjeggestad. Hun siterte forskere ved universitetet i Agder, som har funnet ut at «gutter som sliter med å lese, er like motivert til å lese tegneserier som de lesesterke». Samt et annet prosjekt fra Høgskolen i Hedmark, som viste at skoler der gutter og jenter gjør det like godt, har et sterkt fokus på lesing for lesingens skyld.

Det er viktig å få ungene til å lese for moro skyld, og det er fullt mulig. Men som nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre sa på Kulturnytt denne uka: «Veien til Ibsen går gjennom Harry Potter, ikke omvendt».