BYENS UFORUTSIGBARHET: At Oslos innbyggere tok i bruk operataket som en slags offentlig park, med spaserturer, samtaler og hviling, var en uventet, men morsom konsekvens av Snøhettas nye praktbygg. Operaen er et av mange morsomme 
 eksempler på byens bruk i Peter Butenschøns nye, bredt anlagte bokutgivelse «Byen».
Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN
BYENS UFORUTSIGBARHET: At Oslos innbyggere tok i bruk operataket som en slags offentlig park, med spaserturer, samtaler og hviling, var en uventet, men morsom konsekvens av Snøhettas nye praktbygg. Operaen er et av mange morsomme eksempler på byens bruk i Peter Butenschøns nye, bredt anlagte bokutgivelse «Byen». Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSENVis mer

Slik bruker du byen

Arkitekt Peter Butenschøn viser deg hvordan.

||| BOK: Da Gartnerløkka, en liten park på Tøyen i Oslo, for noen år siden ble fornyet, inngikk planleggerne en høyst uvanlig avtale.

De allierte seg med noen av strøkets eldre damer, som lovet å sette seg på parkens benker de første dagene etter gjenåpning og dermed signalisere til omverdenen at det var de som hørte hjemme her - de som hadde okkupert stedet, så å si. Faren for at for eksempel narkomane ellers ville gjøre parken til sin, var betydelig.

«Etter noen dager var eierskapet etablert, og det forble en liten park for pensjonister i strøket», oppsummerer Peter Butenschøn, som forteller den lille historien i sin praktfullt illustrerte bok «Byen».

MEN OM
anekdoten er tilsynelatende nokså hverdagslig, peker den mot flere av de store temaene Butenschøn berører i boka si: Bruken av og kontrollen over byrommet, byen som arena for maktutøvelse, byen som et rom fylt av sosiale skillelinjer og uløste konflikter, byens særegne samspill mellom det offentlige og det private.

«Byen», med sin dristige undertittel «En bruksanvisning», er blitt en innholdsrik utgivelse som er en kombinasjon av by- og byplanhistorie og refleksjoner over byrommet og dets bruk og misbruk, krydret med forfatterens mange og sterke meninger om alt han skriver om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tolv relativt frittstående kapitler, som likevel bindes sammen av mange tematiske tråder, problematiserer han både nært og fjernt, historisk og samtidig. Men vekten ligger på Norge og 1900-tallet: Boka innledes med refleksjoner over Norges nasjonalgate, Karl Johan, og avsluttes med et slags casestudium av Kongsvinger som by.

Boka er samtidig en oppsummering av Butenschøns mangeårige virke som planlegger og by- og arkitekturdebattant, en lett flanerende «Slik jeg ser det»-utgivelse som blander omfattende kunnskap med spissede synspunkter.

BOKA KAN
også, sine varierte kapitler til tross, leses som et langt forsvar for den tette, levende byen der mangfoldet finnes i samme gate og overraskelsene og gledene lokker bak neste hjørne:

«Det er nettopp middelaldergaten som dukker opp igjen på netthinnen som integrasjonspolitikkens beste arbeidshypotese: Uoversiktlig, skitten, bråkete, uforutsigbar, full av folk i alle aldre og av alle avskygninger; stedet for arbeid, for kjøp og salg, for å møtes, snakke og krangle, for prosesjoner og seremonier, eller bare for den langsomme overvåkning av hva de andre gjør og hvordan de gjør det».

Butenschøn bruker god plass på de modernistiske byplanidealenes gjennombrudd og ikke minst på den skarpe kritikken av dem, med «The Death and Life of Great American Cities»-forfatter Jane Jacobs som fremste talskvinne.

Butenschøns (f. 1944) egen posisjon later nokså generasjonstypisk til å befinne seg i forlengelsen av Jacobs og den brede kritikken av modernistenes skarpe funksjonsdeling av byene, som var toneangivende i hele Vest-Europa i de første tiårene etter andre verdenskrig - her til lands er drabantbyene i Groruddalen talende eksempler: «Vi ser også hvor katastrofalt uegnet funksjonalismens sektordelte byform har vært for det kulturelle integreringsprosjektet».

BUTENSCHØNS BOK er full av gode poenger om alt fra utviklingen av såkalte «festival markets» i amerikanske byer til den toneangivende byplanlegger Sverre Pedersens skjebne under krigen, da han isteden for å trekke seg i protest mot tyske styresmakter fortsatte å arbeide med norske byplaner under dem, for etter krigen å bli satt i to års karantene av Arkitektforeningen.

I kapitlet om kjøpesentre, som sjokkerende nok nå står for en tredel av norsk detaljhandelomsetning, er forfatteren på sitt mest engasjerte.

Temaet er slett ikke det letteste å si noe nytt og friskt om, men Butenschøns ivrige kamp for levende og komplekse byrom og mot kjøpesentrenes dødsens kjedelige rene shoppinglandskap («avhengighetsskapende miljødop»), er overbevisende:

«Her unngås adferd som ikke går ut på forbruk».

Bergen-kjøpesenteret Lagunens senterdirektør blir sitert på en mildt sagt oppsiktsvekkende - og megetsigende - uttalelse:

«Her på Lagunen vil vi ha bare pene mennesker».

Kjøpesentrene reiser nemlig på flere måter interessante spørsmål:

«Er kjøpesentergaten et offentlig område, med rettigheter så vel som plikter, med rett til ytring og opphold også for dem som ikke tilhører handelsstandens primære målgrupper?».

I DET HELE tatt synes jeg «Byen» er på sitt mest interessante når den kretser rundt kampen om kontrollen over byrommet.

Oslo, med sine narkomane, tiggere og prostituerte i gatene, og med sine rop om mer politi og opprenskning og sine ruvende vektere på steder det slett ikke alltid er klart hvem som har retten til, er hver dag arena for slike kamper.

Avveiningen mellom trygghet for majoriteten og full bevegelsesfrihet også for dem som ikke lever livet slik de fleste gjør det, er et avgjørende tema i den moderne storbyen.

Når opprørte turister uttaler seg om forholdene nederst i Karl Johans gate, med sine mange rusmisbrukere, later det til å være lett for enkelte å glemme at også narkomane har rett til å oppholde seg i vårt offentlige fellesrom.

Utviklingen med såkalte «gated communities» har heldigvis ikke kommet særlig langt her til lands, men markering av skarpere grenser og private og kommersielle interessers angrep på rom som er eller burde være felles (overgangene kan være forvirrende) er utfordringer også i Norge.

Butenschøn refererer dessuten tall som setter personvernet i tankevekkende perspektiv: Forskeren Jonny Aspen har hevdet at det finnes 50.000 overvåkningskameraer bare i Oslo.

NORDMENNS FORHOLD
til byen har historisk knapt vært det beste.

«Det løper som en rød tråd gjennom norske forestillinger om byen at den er en nøktern og praktisk ansamling av funksjoner, et slags nødvendig onde», skriver Butenschøn.

Selv om utvidede åpningstider, bredere utelivstilbud og mer penger og fritid har stimulert den urbane kulturen også her til lands, er for eksempel norsk litteratur rik på en interessant storbyskepsis.

Her skulle jeg gjerne sett at Butenschøn gikk mye grundigere til verks, og lenger i retning av å antyde en byenes norske idéhistorie. I det hele tatt er det en svakhet ved boka at han sjelden har plass til å gå virkelig langt inn i de mange temaene han introduserer.

Dét, sammen med det nokså klassiske utvalget av byhistorikere, arkitekter og byplantenkere han både benytter seg av som referanser i teksten og introduserer løpende i små bokser i margen (men ofte for knapt), er med på å understreke utgivelsens preg av innførings- og håndbok.

AVSLUTNINGSVIS nevner Butenschøn «..verdens storbyer, som kveles av motorveier og energiødende skyskrapere og elendige slumområder».

Men disse problemstillingene blir merkelig nok liggende nesten ubehandlede i boka.

Forfatteren beklager da også at han knapt tar opp økologi og bærekraft, men det framstår likevel som rart at han, i ei tid der det faktum at over halvparten av jordas befolkning har flyttet til byer har skapt massive sosiale og miljømessige problemer («byens århundre», døper forfatteren det), ikke drøfter temaene grundigere i ei så bredt anlagt bok.

Nå og da synes jeg også han blir for oppramsende, som i «Gatens teater», eller nærmer seg rene selvfølgeligheter, som i «Media City».

Likevel er «Byen» blitt ei stødig skrevet og engasjerende bok det er all grunn til å anbefale alle med interesse for det hyperkomplekse fenomenet byen.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 27. oktober 2009.

Slik bruker du byen