PLATEAKTUELLE: Metallica slipper sitt første album siden 2008 om knappe to uker. Dagbladet har hørt plata. Foto: Universal
PLATEAKTUELLE: Metallica slipper sitt første album siden 2008 om knappe to uker. Dagbladet har hørt plata. Foto: UniversalVis mer

Ny plate: Metallica - «Hardwired... To Self-Destruct»

Slik er den nye Metallica-plata låt for låt

Første gjennomgang.

ALBUMPREMIERE: I forrige uke fikk Dagbladet muligheten til å lytte seg gjennom Metallicas første plate med nytt materiale på nesten ti år. «Hardwired... To Self-Destruct», bandets tiende studioplate, kommer i butikkene 18. november. Sånn låter det:

1. «Hardwired»

Førstesingelen fra den nye plata har vi alle lært å kjenne allerede. Rett på sak, knappe tre minutter, høyt tempo og nesten gammelskole thrasha. Men bare nesten. Det er tydelig at gjengen har bladd tilbake til debuten før de satt seg ned og skrev denne og paret det med nyere tids Metallica. På sett og vis toneangivende for resten av plata.

2. «Atlas, Rise!»

«Atlas, Rise!» starter i samme tralt som «Hardwired» sluttet. Etter en intro som sakser fra «Through the Never», nikker den heftig i retning «Kill ’Em All» - «Jump In the Fire» noen? - i det Hetfield setter riffhånden hardt på e-strengen. Låten setter på mange måter presedens for resten av plata: Det er tydelig at Metallica har til hensikt å ta et sveip innom flere av sine tidlige epoker. Hetfield låner melodilinjer fra «Blackened» i refrenget og instrumentalavdelingen får virkelig lirt av seg i siste halvdel.

3. «Now That We’re Dead»

Her er det Lars Ulrichs tur til å markere seg. Trommebrekkene ruller ut av høyttalerne mens riffene tar mål av seg å være så tunge og suggererende som mulig. Det handler om å være forgjengelig. «Return to ash (...) we can’t live forever», kauker en medium frustrert James. Denne perkussive låta er Metallica i hardtrockende og fokusert slag, typ som på den svarte plata.

4. «Moth Into Flame»

Singel nummer to fra den forestående plata og med andre ord en låt folk allerede har gjort seg opp en mening eller to om. Tostemte gitarer i front, tempo i bridgen og et stort refreng.

5. «Dream No More»

Her skal vi utenfor stien. Her snakker vi blytunge, nedstemte gitarer og en rifføring som hører hjemme i stonerrock-land hvor band som Kyuss har tråkket opp veien. «You turn to stone» og «Cthulhu awakens», proklamerer Hetfield i et refreng som kunne vært skrevet av svirebrødrene i Testament.

6. «Halo On Fire»

Vi nærmer oss slutten på disk en – dobbeltalbum, vøtt. «Halo of Fire» starter med tostemte gitarkor, sånn Thin Lizzy gjorde det i gamledager, før den sklir over i semiballademodus. Versene er utypiske for Metallica, vokallinjene er myke og mørke, og underlaget er nesten The Cult-aktig. Gloomy! På tampen rykkes det opp i både tempo og temperatur. Kirk må få lirt av seg han også!

Slik er den nye Metallica-plata låt for låt

7. «Confusion»

Om du kjøper CD-en, så har du nå byttet disk. Da må man sparkes i gang på realt vis. Det gjør Metallica også. Her er det marsjtakt, ikke ulikt «Am I Evil?», riffene er av eldre årgang, selv om låten ikke antar det thrash-infernoet introen bærer bud om. Det handler om krig og traumer. «Leave the battle field/Coming home from war». Siste halvdel går med til Kirk-soloer og tonene i underlaget minner om «...And Justice For All»-æraen.

8. «ManUNkind»

Her er det menneskets grusomme natur som måles. «I’ve become hostage to my mind, I’ve left my self behind, I have faith in manUnkind». Poetisk. Låten i seg selv lener seg mot «Load»-hardrock med grooven i fokus og bassintro av Rob Trujillo. Litt i gate med «The God That Failed» fra «Metallica».

9. «Here Comes Revenge»

Denne starter i «Justice»-land, men sklir fort over i et par sløye riff, som senere trekker et klassisk Metallica-grep opp av hatten hvor Lars begynner med en tung trommefigur før han dobler tempoet. Sangen er en slags morderballade om hevntørst - øye for øye, tann for tann alt det der. «You ask for forgivness/I always ask for revenge», knurrer en uforsonlig James Hetfield.

10. «Am I Savage?»
Dette er en ganske rett frem og rocka sak. Metallica på sitt mest melodiøse, vil jeg si. Den går rolig til verks og tar aldri noen dramatiske vendinger. Ukomplisert og James drar et av sine velkjente «oooooah»-rop i refrenget.

11. «Murder One»

Ploink, ploink-intro og ellers mer av det samme som i forgjengeren. Hovedriffet er litt edgy, men ellers er tempoet stilt inn på middels og låten er medium rocka. Vokalen til James ligger langt fremme. «The man in black, born to lose». Som seg hør når det synges om livets harde realiteter. Verken mer eller mindre.

12. «Spit Out the Bone»

Da var vi tilbake der vi begynte - i «Kill ’Em All»-land. Basstromma sparker deg hard i mellomgulvet, og riffet minner om «Metal Militia» fra debuten. Her er mottoet «no nonsense». Ikke tid til tullball, med andre ord. Det er halsbrekkende gitarsoloer, basstrommene ruller som i 1983 og Kirk og James serverer tostemte melodier som små velsmakende canapeer. Her er det ingen tvil om at plata skal avsluttes med et smell. Og det gjør den.

Epilog: Vi skal være forsiktig med å mene for mye etter bare å ha hørt brorparten av låtene en gang, men førsteinntrykket sier at det er et hakket mer fokusert Metallica vi møter i 2016. Selv om noen av låtene er lange og kompliserte strukturmessig, så kjennes de litt mer spontane og naturlige. Musikalsk lener den seg ganske tungt på «Black Album» når tempoet ligger i midten, og debuten der de trykker klampen i bånn. Lydmessig er det også mer muskler denne gangen.

Dagbladet komme tilbake med full anmeldelse av plata nærmere utgivelsesdato.