Slik får de oss til å le

Humorforsker Kjus vurderer Team Antonsens medlemmer:

- Eia behersker et stort følelsesregister som han bruker veldig aktivt. I en håndvending kan han svinge fra komisk til tragisk. Et godt eksempel på det er sketsjen der han spiller en «nynorskmann» som har flyttet til Oslo. Først er han overlegen langt over grensen til det arrogante og snakker om hvor harde og kalde oslofolk er. Så begynner han plutselig å grine! Vi ler fordi vi er vitne til et voldsomt brudd med hva som er forventet atferd, og fordi vi forstår at han egentlig bare trenger ei skulder å gråte på. Slik får Eia på karnevalsk vis også fram følelsene i sin mest fortettede form.

BÅRD TUFTE JOHANSEN
Den sjangersterke

- Johansen har ekstrem sjangerteft. Han kan ta et velkjent og trivelig tv-konsept og vrenge det til det til det groteske. Bare se hva han har gjort med NRKs Joker-sendinger. Det som begynner som et uskyldig innringerprogram, ender i Team Antonsens verden som et statlig orkestrert helvetesscenario. Reglene blir mer og mer obskure og forvirrende, mens programlederen (Johansen) blir stadig mer pågående. Stakkars innringeren Krøder Vellevold (Eia), til slutt er de jo fysisk inne i stua hans og mishandler ham. Det er egentlig ganske tragisk, men vi ler fordi det vante og trygge har blitt snudd fullstendig på hodet.

ATLE ANTONSEN
Den aristokratiske

- Antonsen har en myndighet i sin framtreden som best kan sammenliknes med John Cleese. Ved å opptre så dannet og veltalende oppnår han en viss pondus, en autoritet han systematisk undergraver ved å sette seg selv i latterlige og umulige situasjoner. Når han intervjuer Lars Saabye Christensen på hålka i glatte sko, oppstår en klassisk karnevalsk situasjon. Karnevalismen både feirer og spotter samtidig, slik Antonsen både bekrefter og motsier seg selv når han liksom insisterer på å holde en seriøs tone.

KRISTOPHER SCHAU
Den groteske

- Med sin to meter lange kropp og sin vulgære framtreden er Kristopher Schau et eneste stort omvandrende karneval. I middelalderens karneval ville han vært en selvskreven konge. Han kan vel også regnes som vårt tids pioner innen karnevalsk kroppskomikk. Når han for eksempel blotter tissen sin i vitenskapens navn, foretar han en fullstendig degradering av det rådende vitenskapsbildet. Humoren oppstår når noe så høytidelig som vitenskap får et så «lavt» og grotesk uttrykk.