SNILT BARN: Snilt barn til jul? Foto: Scanpix
SNILT BARN: Snilt barn til jul? Foto: ScanpixVis mer

Slik får du snille barn

Ønsker du deg snille barn til jul? Følg disse fire rådene.

Meninger

En av merkedagene i mitt liv er 28. november. Dette skyldes hverken at det det var på akkurat denne dagen i 1989 kommunismen falt sammen ved at det Tsjekkoslovakiske kommunistpartiet sa fra seg makten, eller at det var på denne dagen i 1964 president Johnson tok beslutningen om å starte bombingen av Nord-Vietnam. 28. november er viktig i mitt liv fordi det var den 28. November 2008 min sønn ble født.

Som alle andre foreldre har tiden etter det vært fylt med tro, håp og kjærlighet, men også med usikkerhet, og fremtidsuro. Hvordan kommer det til å gå med ham på skolen? Hva med sosialt? Hvilke livsvalg vil han ta? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe ham og hans søster til å bli det opplæringslova i sin tid kalte for «gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn»? Det kommer til å bli mange ting å tenke på i de årene jeg har ham til låns? For det er det han er. Til låns.

Ivar Haugen beskriver det godt i diktet "Til deg med barnet på armen":

Du holder et barn på armen
et barn som du kaller ditt.
Men barnet kan ingen eie.
Du får bare låne det litt.

Og den som har lånt deg barnet,
ja, det er nok barnet selv.
Og ønsker som takk for lånet,
et varsomt og vakkert stell.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det vi ønsker at barna skal sitte igjen med når lånetiden har gått ut er overraskende likt fra land til land og kultur til kultur. I en studie gjennomført av Shalom H. Schwartz ved Hebrew University i Jerusalem som undersøker et femtitalls land viser at det viktigste for foreldre — uavhengig av land — ikke er å få barn som oppnår mye, men barn som bryr seg om familien og folk rundt seg.

For meg er det slik; jeg ønsker å oppdra barn som bryr seg om andre uten å bli selvutslettende, som er åpne for erfaringer og genuint nysgjerrige på andre mennesker uten å bli sløsende libertinere, som ser verdien av hardt arbeid, søken etter perfeksjon og utsatt tilfredsstillelse uten å bli kjedelige arbeidsmaur og som ikke minst forstår å gjøre det rette også når ingen ser.

Bob Dylans "Forever Young" har en strålende oppsummering når han synger:

"May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung

[...]

May you grow up to be righteous
May you grow up to be true
May you always know the truth
And see the lights surrounding you
May you always be courageous
Stand upright and be strong
May you stay forever young"

Det er ikke lett å få sånt til. En av de andre studiene Schwartz og teamet hans har gjennomført fulgte 591 familier og testet «value congruence» mellom foreldre og barn. Med «value congruence» mener de at foreldre og barn legger like stor vekt på den samme verdien. Studien viste veldig tydelig at det gjør de ikke. Foreldre feiler i overraskende stor grad i å oppdra barna til å dele de verdiene foreldrene selv synes er viktige. Heldigvis forteller forskningen oss også noe om hvordan vi kan lykkes.

Forskningen som finnes rundt hvordan vi overfører verdier i familiene er interessant, ikke bare fordi det å gjøre oss kjent med den kan gjøre at vi lykkes bedre i oppdragelsen, men også fordi den som et speil forteller oss noen om det å være menneske. Det er ikke uten grunn at det rammeverket Schwartz og hans team til slutt arbeidet frem ble kalt "The theory of basic values".

I en artikkel for New York Times i fjor kalt "How to raise a moral child" går min favorittpsykologiprofessor Adam Grant ved Wharton gjennom noe av denne forskningen. Grant er med sine 34 år den yngste som noensinne har fått fast professoransettelse på Wharton. Han er i tillegg kåret av studentene som den beste kunnskapsformidleren flere år på rad. Grants forskning handler om motivasjon. Hva er det som motiverer oss som ansatte, som mennesker og som medlemmer av en familie eller et samfunn?

1.Ros barnets gode karakter

Ikke overraskende er det ganske stor forskjell på å bygge karakter og på å styre adferd. Insentiver fungerer så lenge insentivene er der. Når de forsvinner forsvinner også den insentiverte adferden. Det er derfor ikke overraskende at belønning fungerer svært dårlig som karakterbygger. 

Når sangen forteller barna at julenissen kommer i kveld og at «han vet om alle slemme, og ingen lurer han, han vet om du er riktig snill, så vær snill så godt du kan, om alle kan si, at du har vært grei, tror jeg nok sikkert han kommer til deg» forteller den også barna at det er belønningen som er grunnen til at du skal være snill. Om du får gavene uansett eller om det ikke er noen gaver å få er det heller ingen grunn til å oppføre deg.

Vi må derfor gi barna ros og positiv feedback når de gjør bra ting. Spørsmålet er hvordan.

Psykologer som Carol Dweck har gjort en solid innsats for å forklare oss at det å rose barnets identitet når de gjør gode prestasjoner kan være ødeleggende. Dweck illustrerer dette godt når hun i et av sine forsøk deler opp flere hundre barn som får litt vanskelige verbale IQ-oppgaver. Halvparten fikk deretter skryt for sine evner «Jøss, du fikk åtte riktige. Det er skikkelig bra. Du må være smart.» og den andre halvparten for sin innsats «Jøss, du fikk åtte riktige: Det er en virkelig god score. Du må ha jobbet veldig hardt.»

Blant dem som fikk skryt for innsatsen ønsket 90% en mer utfordrende oppgave etterpå. Blant dem som hadde fått skryt for evnene — nesten ingen. Dwecks forskning bekreftes fra alle hold. Skal du drive prestasjoner skryter du av innsatsen og ikke av evnene. 

I avisartikkel etter avisartikkel er Dwecks poeng kjørt hjem til vestlige foreldre med overskrifter av typen "Ros riktig - «så flink du er» ødelegger for barna". Det er å håpe at det øker barnas skoleresultater. Når det gjelder å gjøre dem til " gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn" er det imidlertid behov for å rope et varsko. Der forholder det seg nemlig motsatt.

Et godt eksperiment gjennomført av Joan Grusec og Erica Redler ved University of Toronto beskriver godt hva forskjellen blir når du skryter av generøs adferd i stedet for å skryte av barnets generøse karakter. Forskerne lot en gruppe barn på 7-8 år vinne en del klinkekuler og så gi så mange av dem som de ville til fattige barn. Barna fikk så skryt for å ha delt.

Basert på tilfeldig uttrekk fikk halvparten av barna beskjed om at "Wow, du delte ganske mye. Det var en snill og hjelpsom ting å gjøre." Den andre halvparten fikk beskjeden "Wow, du delte ganske mye. Du er vel en sånn person som liker å hjelpe folk når du kan. Ja du er nok en snill og hjelpsom person." Et par uker etterpå fikk barna igjen en mulighet til å gi. De barn som fikk sin karakter skrytt av ga mye mer enn dem som fikk skryt for sin adferd. 

Denne vektleggingen av karakter fremfor adferd vises også tydelig gjennom eksperimenter gjort av  Christopher J. Bryan ved University of Chicago. Han har tydelig dokumentert at substantiver virker bedre enn verb for å få barn til å oppføre seg moralsk. Skal man få barn i alderen 3-6 år til å hjelp hverandre er det 30% mer effektivt å si "vær en som hjelper de andre" enn å si "hjelp de andre". I forsøk med prøvejuks ble elevenes juksing halvert ved å endre oppfordringen før prøven begynte fra "ikke juks" til "ikke vær en jukser". 
Når våre handlinger reflekterer vår grunnleggende identitet blir vi mer moralske og generøse.  Etterhvert som det forsterkes gjennom oppveksten blir det å være "en sånn som hjelper folk og ikke jukser" en del av vårt selvbilde og ikke bare en handling vi utfører for at pappa ikke skal bli sur. 

2.Kritiser barnets dårlige adferd.

Når man ser hvor sterkt moralsk adferd sammenfaller med barnets selvopplevde karakter er det ikke så veldig mye refleksjon som skal til for å tenke seg frem til hvordan foreldreutsagn som "du er slem", "du er rampete" eller "du er en sånn som maser hele tiden" påvirker barna. 

Negativ adferd må følges av konsekvenser. De barn som vokser opp i grenseløse hjem gjør det ikke spesielt bra . Men som foreldre kan vi, gjennom hvordan vi kritiserer barnas feilgrep og dårlige oppførsel velge hvilke negative følelser vi skal gi dem. Skal de føle skam eller skal de føle skyld? Skam er følelsen av at du er en dårlig person, mens skyld er følelsen av at du har gjort en dårlig ting. Adam grant beskriver forskjellen i opplevelsen slik:

"Shame is a negative judgment about the core self, which is devastating: Shame makes children feel small and worthless, and they respond either by lashing out at the target or escaping the situation altogether. In contrast, guilt is a negative judgment about an action, which can be repaired by good behavior. When children feel guilt, they tend to experience remorse and regret, empathize with the person they have harmed, and aim to make it right."

Karen Barett ved Colorado State gjennomførte allerede for over tyve år siden en strålende studie som demonstrerer godt hva det er som skjer. Teamet hennes observerte barn i hjemmet og ranket dem på en "skam-skyld" skala etter hvilken korrigerende feedback de fikk hjemme. Så tok de barna med på kontoret og ga dem en tøydukke å leke alene med. Midtveis i leken falt det ene beinet av tøydukken. Barna som scoret høyt på skam skjulte hendelsen fra undersøkelsen og fortalte ingen om det som hadde skjedd. Barna som scoret høyt på skyld gikk til undersøkeren, fortalte hva som hadde hendt, sa unnskyld og ba om hjelp til å få dokken fikset. 

Skal vi lykkes som foreldre med den viktigste jobben av alle — skape moralske barn — må vi altså ha en strategi for å sørge for at den måten vi gir negative tilbakemeldinger på skaper skyldfølelse og ikke skam. Det fine er at vi vet hvordan vi skal få det til. Dette er et område det er forsket mye på.
 
Skammen fremelsker vi når vi som foreldre blir sinte, trekker tilbake kjærligheten vår eller viser makt gjennom trusler om avstraffelse. Vil vi ha umoralske og redde barn som oppfører seg pent mens vi ser på, men ribber kakeboksen mens vi er på butikken, velger vi denne strategien.

Den effektive måten å møte dårlig adferd på er i følge forskning gjennomført (uavhengig av hverandre) av Nancy Eisenberg ved Arizona State og David R. Shaffer ved Columbia University å uttrykke skuffelse. Foreldre skaper barn som bryr seg ved å uttrykke skuffelse over adferden, forklare hvorfor den var gal, forklare hvordan den negativt har påvirket andre mennesker og ikke minst forklare barnet hva han eller hun kan gjøre for å rette opp igjen det som har skjedd. Gjennom å gjøre dette hjelper vi barna til å utvikle ansvarsfølelse, empati og å utvikle en indre moralsk identitet, noe som gir dem en standard å vurdere sin egen adferd mot. 

I stedet for budskapet «du er et uskikkelig barn som må holdes på plass med bruk av straff» blir budskapet at «du er en god person selv om du gjorde en dårlig ting og grunnen til at jeg blir skuffet er nettopp at jeg vet at du kan bedre enn dette». Det første fremmer barbariet. Det andre sivilisasjonen.

3.Oppfør deg selv
Vi vet alle dette. Vi vet det så inderlig godt. Bærumsforeldrene som formaner ungene til ikke å drikke på fest og sender med dem 500 kroner til taxi fordi de selv er halvveis gjennom både Martini- og Xanax-glasset før kvelden er omme har begrenset gjennomslag hos ungdommen. 

Superenkel forskning viser at det vi alle vet er sant. Grant trekker i New York Times frem en gammel klassiker. Allerede i 1975 ga psykologen J. Phillipe Rushton 140 skolebarn sjetonger de kunne bruke for å vinne et spill. Sjetongene kunne de beholde selv eller gi bort til et fattig barn. Først så de på en lærer som spilte spillet, enten generøst ved å gi bort sjetonger eller eller egoistisk ved å beholde dem. Deretter hørte de læreren enten si noe positivt om det gi, om verdien av å ta eller ikke si noe som helst om noen av delene.

Hva læreren sa spilte ikke særlig stor rolle. Barna gjorde som de hadde sett ham gjøre uansett. De som så ham gi ga. De som så ham ikke gi gjorde det heller ikke selv. Det interessante kom da eksperimentet ble gjentatt to måneder senere for å se om de husket noe. De barna som hadde sett læreren gi uten å si et ord var det 31% mer sannsynlig at selv ga også to måneder senere enn dem som også hadde hørt ham fortelle hvor viktig det var å gi. Som Grant skriver:

«The message from this research is loud and clear: If you don't model generosity, preaching it may not help in the short run, and in the long run, preaching is less effective than giving while saying nothing at all.»

Tenk på det når du foran barna forbanner TV-nyhetene og sier at "noen" må gjøre noe uten å følge det opp med handling. 

4.Gud fikser ikke dette — tvert i mot
Etter den siste skytingen i USA, hvor 14 mennesker ble drept trykte New York Daily news en forside full av Twittermeldinger fra amerikanske politikere hvor den ene etter den andre ga uttrykk for at ofrene er «in my thoughts and prayers» og oppfordringer om å «please keep the victims in your prayers» med resten av forsiden dekket av teksten «God isn't fixing this».

Avisens poeng er at gudsreferansene fungerer som det avlat som trengs for å fortsette å gjøre akkurat det samme som i går og ikke endre adferd. Det å ha ofrene i dine tanker og bønner frikjøper deg fra å måtte frata gjerningsmennene våpnene som drepte dem.

Ting kan tyde på at religiøsitet kan ha en tilsvarende funksjon for barns moralske utvikling. I alle fall er barn som kommer fra utpreget religiøse hjem mindre altruistiske og generøse. De har også en større tendens mot å ville bruke vold som avstraffelse. 

I en ny undersøkelse gjennomført av Jean Decety ved University of Chicago ble 1170 barn fra hele verden stilt overfor et klassisk diktatorspill. Barna fikk 30 klistremerker og ble bedt om å velge hvor mage de ville dele med et annet barn fra samme skole og etniske gruppe. Undersøkelsen som egentlig ble gjort for å sammenligne mellom forskjellige kulturer fikk plutselig et veldig tydelig resultat. Uavhengig av kultur delte sekulære barn flere klistremerker enn de religiøse.

De religiøse ble også mindre generøse etterhvert som de vokste til, noe som tyder på at forlenget eksponering mot religion gir lavere grad av altruisme og generøsitet.

Ikke nok med det. Når barna så ble utsatt for en test av moralsk sensitivitet reagerte de også forskjellig. Barna ble vist videoer hvor noen ble utsatt for mild knuffing og dytting og så bedt om å rangere hvor slemt det var og graden av straff utøveren fortjente. De religiøse barna så knuffingen som slemmere enn de ikke-religiøse og ville gi vesentlig hardere straff (muslimske barn noe hardere enn kristne). Dette er i tråd med forskning på fundamentalisme. Når en autoritet forteller deg at det kun finnes sort og hvitt blir alle avvik fra normen store karakterbrister som må straffes hardt.

Fascinerende nok var det slik at når barnas foreldre skulle rangere sine egne barn rangerte de religiøse foreldrene sine barn høyere på empati og rettferdighetssans enn de sekulære gjorde. De så ikke. De så barnas gjennomføring av religiøse ritualer som en bekreftelse i seg selv på at barna var empatiske og moralske. For ellers ville de ikke gått i kirken eller moskéen. 

Det kan være mange grunner til at det er slik. En av de fremste kandidatene er det vi kaller for "moralsk lisens". Vi har en tendens til å rettferdiggjøre det å gjøre noe umoralsk eller dårlig ved å peke på at vi allerede har gjort noe bra, slik som å be eller gå i kirken. Den ytre manifestasjonen av godhet fortrenger den indre. Dette er en ubevisst prosess. Som Decety sier: "They don't even see that's not compatible with what they've been learning in church."

Denne ubevisste prosessen kommer i tillegg til at mye av den religiøse fortelling handler om straff og fornektelse. Religionen bruker akkurat de pedagogiske virkemidler forskningen forteller oss at ikke virker. 

Er du ulydig skal du straffes som beskrevet for eksempel i Koranens 4:14/18: «Men den som er ulydig mot Allah og Muhammed og bryter hans bud, ham vil Allah sende til helvete. Der skal han være og bli. Han har en ydmykende straff i vente». 

Gjør du noe galt er det hele ditt vesen det er noe galt med, og du må fornekte deg selv som beskrevet for eksempel i Bibelen i Matteus 5:29-30:

«Dersom ditt høyre øye frister deg til å synde, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete. Om din høyre hånd lokker deg til å synde, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele ditt legeme kommer til helvete.»

Dette betyr ikke at det er en automatikk i at barn fra religiøse familier alltid blir umoralske og avstraffende. Noen av de mest fantastiske og moralske mennesker jeg kjenner er oppvokst i dypt religiøse hjem og mange av dem har også beholdt sin tro. Men det betyr at du som religiøs forelder bør være ekstra oppmerksom på hvilken dialog du har med dine barn. De starter litt bak.

Amor fati — elsk din skjebne
Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Slik skriver André Bjerke i diktet Amor Fati.

Gjennom en oppvekst vil våre barn feile. De vil som i Jaques Brels «Le Moribond» skrape opp både sine knær og sine hjerter. Da er det vår jobb som foreldre å hjelpe dem til å kunne lære av sine feil og sine nederlag. Hjelpe dem til å kunne bruke dem for å gjøre det bedre neste gang. Fordi de vet at «jeg er en sånn som lærer av mine feil og bryr meg om folk rundt meg». Vet det fordi vi har fortalt dem det hver dag. 

Til slutt kommer da dagen hvor du kan avslutte med siste vers i diktet av Ivar Haugen som vi begynte med:

Og så kan du takke for lånet, 
når barnet er voksen blitt. 
Og klarer seg uten din støtte,
 først da er det virkelig ditt.