FARGERIKT: Lisa Aisatos illustrasjoner preger både innsiden og utsiden av Maja Lundes bøker om årstidene. Foto: Kagge Forlag
FARGERIKT: Lisa Aisatos illustrasjoner preger både innsiden og utsiden av Maja Lundes bøker om årstidene. Foto: Kagge Forlag Vis mer

Sommerboka i Dagbladet 2020

Slik følger de opp megasuksessen

Maja Lunde (44) og Lisa Aisato (38) varsler dramatikk i etterlengtet «Snøsøsteren»-oppfølger - og avslører temaet for neste bok i kvartetten.

Publisert

Til høsten kommer den etterlengtede oppfølgeren til forfatter Maja Lunde og illustratør Lisa Aisatos megasuksess «Snøsøsteren» fra 2018.

I «Solvokteren» møter vi Lilja. Sola forsvant da hun var liten, og hun vokser opp i en grå verden uten årstider. Men forfatteren bak «Bienes historie», «Blå» og «Przewalskis hest» avviser at boka låner temaer fra «klimakvartetten».

DUO: Det klikket raskt da forfatter Maja Lunde og illustratør Lisa Aisato begynte å jobbe sammen. - Vi kaster ofte en del ball i prosessen slik at illustrasjoner og tekst ender med å utfylle hverandre godt, sier Aisato. Foto: Oda Berby / Kagge Forlag
DUO: Det klikket raskt da forfatter Maja Lunde og illustratør Lisa Aisato begynte å jobbe sammen. - Vi kaster ofte en del ball i prosessen slik at illustrasjoner og tekst ender med å utfylle hverandre godt, sier Aisato. Foto: Oda Berby / Kagge Forlag Vis mer

- «Solvokteren» er en fabel og vær og årstider er sentrale temaer. Om man også vil lese den som en klimabok, blir opp til leseren. Vi tenker på boka som en hyllest til våren, til planter og alt som gror, sier Maja Lunde til Dagbladet.

Samarbeider

Ideen bak boka har hun ruget på i flere år. Det samme gjelder de to kommende bøkene i den planlagte «årstidskvartetten». Allerede nå kan hun avsløre at sommeren blir tema for bok nummer tre.

- Dette er fortellinger som jeg har ønsket å fortelle lenge, men som det ikke ble klart for meg hvilken form skulle ha, før jeg begynte å jobbe med Lisa.

Samarbeidet har resultert i en helt spesiell arbeidsrytme.

- Maja leverer meg et synopsis, så begynner jeg å skisse. Karakterene kommer ofte først, deretter verdenen de lever i. Så skriver Maja historien ut, og jeg tegner etter hvert som kapitlene blir ferdige, sier Lisa Aisato til Dagbladet.

Sommerboka i Dagbladet

Hver fredag i sommer publiserer Dagbladet utdrag fra noen av bokhøstens mest spennende bøker, samt intervju med forfatteren.

Sorg og glede

«Snøsøsteren» omtales som regel som en barnebok. Like fullt tar den for seg alvorlige temaer som død, sorg og sykdom. De to tenker ikke på bøkene sine som barnebøker, sier Lunde.

- De kan like gjerne leses av voksne som av barn. Og for øvrig er barn også opptatt av livets store spørsmål, av både vonde og gode ting, og fortjener bøker som tar dem på alvor.

- Død, sorg og sykdom er dessverre noe barn også kan oppleve og relatere seg til, eller eventuelt synes at det er interessant å få innsikt i, legger Aisato til.

Hun mener at det er rom for både de små og de store historiene.

- Jeg syns det er spennende å utforske og visualisere både sorg og glede, det får jeg gjort når jeg jobber med Majas tekster. Hun skriver om universelle temaer som treffer på tvers av aldre og også landegrenser.

- Dramatisk

Lunde har også arbeidet den fjerde boka i klimakvartetten. Men da coronapandemien rammet Norge, stoppet det helt opp.

- Jeg kom meg ut av skrivesperren ved å skrive, paradoksalt nok. Men jeg skrev annerledes enn før, en slags dagbok om tiden pandemien rammet oss, som jeg nå bearbeider litterært. Resultatet er «De første dagene» som kommer til høsten.

I «Solvokteren» har Aisato fått leke seg enda mer med farger og natur enn i «Snøsøsteren».

- I denne boka kunne jeg plutselig lage ett kapittel i blå og gråtoner og neste kapittel i sprutende gule og grønne farger. Det er regn, vind, lys og mørke, fuktig kulde og uutholdelig varme. Det er blomster, mose, knopper, skog, flammer, stein og vann. Naturen er alltid til stede og kommer veldig nær deg. Det er også mye dramatikk i denne boka, så da blir det også tidvis visuelt dramatisk.

I 2019 fortalte Lunde til Dagbladet at hun bare unner seg én privat flytur i året - på det meste. I år blir det ingen. Lunde-familien skal på rundreise i Norge.

Aisato, på sin side, holder seg hjemme på Hvaler.

- Jeg må jobbe litt, og så skal vi passe på å nyte naturen vi har rundt oss. Denne våren har jeg tegnet naturen mer enn jeg har opplevd den, det skal det bli en forandring på i sommer, så planen er å løfte blikket.

Les utdrag fra «Solvokteren» her

Så lenge jeg kunne huske, hadde jeg drømt om at noe skulle skje som kunne endre alt. At noe skulle forandre seg, i livet mitt, og i verden, slik at alt ville bli bedre. Den aller største drømmen jeg hadde, nest etter ikke å være foreldreløs, var å få oppleve våren.

«Kan du fortelle om årstidene?» spurte jeg bestefar en gang på sengekanten da jeg var ganske liten. «Kan du fortelle meg om sommer, høst og vinter? Og om våren?»

Samme dag hadde jeg hørt noen av de store guttene på torget snakke om at tiden egentlig var inndelt i år, og at året hadde vært inndelt i fire deler, som vi kalte årstider. Og heldigvis ville bestefar fortelle. Han fortalte om sommeren, som ga blomstrende tepper og lyse netter i juni, juli og august. Om høsten, september og oktober, som var den rikeste årstiden, hvor jordene stod fulle av havre og hvete og grønnsakbedene bugnet. Han fortalte om rimet som la seg mykt over byen vår i november, og om vinterens tjukke lag av snø som dekket alt det stygge og grå gjennom de mørke månedene desember, januar og februar. Han fortalte om våren, den aller beste årstiden, da hele verden våknet fra vinterens dvale og naturen med ett endret seg så raskt, om månedene mars, april og mai, om frøene som spirte, om trærne som fikk blader, og om svarttrosten som dukket opp og sang sine lange, vakre triller. Og så fortalte han om sola. Den lysende ballen av ild på himmelen som beveget seg fra øst til vest, som forsvant om natten og så kom tilbake neste morgen. Det var den som fikk alt til å vokse frem fra ingenting om våren. Det var den som fikk naturen til å sprute av liv hele sommeren, før den trakk seg tilbake om vinteren. Da lekte den gjemsel med oss, sa bestefar, ble blekere og kjøligere, forsvant nesten fullstendig og lot frosten få slippe til. Og så kom den tilbake neste vår, like sterk og kraftfull som før.

Vår, tenkte jeg, den som kunne få oppleve våren! Den som kunne få oppleve at noe faktisk endret seg, at ikke verden bare var den samme, alltid.

«Og jeg har sett sola?» spurte jeg bestefar. «Jeg har kjent den, har jeg ikke?»

«Jo, Lilja», sa han. «Jo, du har vel det.»

Bestefar snakket ofte langsomt. Han var bestandig så sliten og trøtt etter arbeidet, det var nok derfor. Eller fordi han var trist, ugjennomtrengelig trist over alt vi hadde mistet. Han beveget seg sakte og forsiktig, som om han gikk gjennom en eng med brennesle, en uendelig eng han aldri ville komme seg vekk fra.

«Det aller første året du levde, var sola her», sa han.

«Jeg husker den», sa jeg. «Jeg tror jeg husker den.»

«Men du var jo så liten?»

«Den prikker på nesa, ikke sant?»

«Du kan vel kalle det en slags prikking, ja», sa han.

«Men så forsvant den?»

«Ja. Da du var ett år gammel, forsvant den. Sola forsvant og kom aldri mer tilbake.»

Han så trist på meg. Så lente han seg fremover og løftet hendene. Og et øyeblikk var han så nærme meg at jeg trodde han skulle gi meg en klem. Nå strekker han frem armene, tenkte jeg, nå legger han dem rundt meg og holder meg inntil seg. Jeg fikk klump i halsen, for jeg ønsket så inderlig at han skulle gi meg en stor, trygg klem, en sånn klem som foreldre og besteforeldre gir for å vise barna og barnebarna sine at de passer på dem og er glad i dem, og jeg lurte på hvordan det ville kjennes, om skjeggstubbene hans ville stikke, og om det ville være veldig varmt og uvant.

Men ingenting skjedde. Bestefar ble bare sittende, han strakte ikke frem armene, han lente seg ikke noe nærmere. Det eneste han gjorde, var å løfte den ene hånden så vidt og ta meg litt klønete på armen. Jeg kjente det så vidt gjennom genseren.

Jeg svelget vekk klumpen i halsen.

Bestefar og jeg var ikke den typen som ga hverandre klemmer.

Og det gjorde ingenting. Det gikk helt bra.

Riktignok var jeg oppkalt etter den høye, solelskende liljeblomsten, men jeg burde nok heller hett noe annet, fått navn etter en liten, unnselig skyggeplante. Noen vekster greier seg nemlig med veldig lite lys og stell, og jeg var en sånn plante.

Bestefar reiste seg og hadde visst ikke tenkt å si noe mer. Han gikk bort til peisen og la på en kubbe. Han så tung og trist ut. Stakkars bestefar, tenkte jeg, som er så sliten, som jobber hele dagen alene i drivhuset og ikke vil slippe noen andre inn. Men jeg sa ingenting. Det kjentes enklere å la være.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer