«Gul bok»
Roman
«Fin, men litt flat oppfølger.»
Knappe tre år etter brakdebuten «Tante Ulrikkes vei» kommer Zeshan Shakar med det han selv kaller en tematisk oppfølger. Debuten er solgt i over 150 000 eksemplarer, den ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris, det er blitt laget teaterstykke og generelt har romanen en svært bred appell – unge og eldre med alle typer bakgrunner kaster seg fortsatt over Stovner-fortellingen.
Troverdig
I «Gul bok» befinner vi oss på Haugenstua, et par steinkast unna Tante Ulrikkes vei, og vi starter i året 2010. Vi treffer Mani, nyutdannet ambisiøs økonom fra BI. Han sliter med å få jobb, og må til slutt ta til takke med et par hundre tusen lavere lønn enn han hadde håpet på. Ikke blir det i et stort og fancy firma heller, men som byråkrat, i det som i romanen kalles Oppvekstdepartementet.
Her skal han, fra kontoret sitt i Y-blokka, jobbe med statsbudsjettet, eller «gul bok» som det kalles internt. Tematisk ser vi likheter til fortellingen til Mo i «Tante Ulrikkes vei», og en slags fortsettelse av den typen klassereise og -utforsking.
På samme måte som i debutromanen, er fortellingen og karakterene svært troverdige.
Mani sjonglerer mellom dilemmaer på jobben, hjemme hos faren som har helseproblemer, og på fritida som ung voksen med kjæresten Meena og kompiser fra ulike faser av livet. Som ung hadde Mani crewet sitt, men etter videregående har han gjort andre ting enn de andre i vennegjengen. Samtidig strever han med å forstå alle de subtile kulturelle kodene til den hvite middelklassen i Y-blokka.
Han observerer alt, men klarer ikke alltid å forutsi når han sier noe «feil». For eksempel drømmer Mani og Meena om å reise til Dubai, noe som ikke faller i god jord hos kollegene, og så får han med seg at Tøyen har høyere status enn Frogner, noe som er stikk i strid med hans instinkter, nærmest. Men etter å ha hørt «Politisk kvarter» og «Dagsnytt 18» hver dag i noen måneder, og oppdaget at Morgenbladet og Klassekampen her er viktigere enn Financial Times, glir han bedre og bedre inn.
Imponerende om overgrep
Savner temperatur
Debutboka med det rosa omslaget er en brevroman, mens «Gul bok» er en tradisjonell roman. Brevromanen er en effektiv form, og kanskje kan det være en mer krevende øvelse å skrive en vanlig roman.
Scenene er fine, og arbeidsplassen til Mani er inngående og til tider kostelig skildret. Men det blir litt mye av det gode, noen av partiene om arbeidsplassen er for lange og oppramsende og derfor ikke helt lette å skjønne hvorfor er tatt med.
I motsetning til debuten, som delvis er skrevet veldig muntlig, er denne boka på vanlig bokmål, med unntak av litt slang i dialoger. Shakars språk er nokså rett fram uten noe dilldall og unngår derfor å ekskludere noen.
Men handlingen er også nokså rett fram og mangler noe temperatur. Jeg venter hele tiden på at det skal skje «noe mer», men forfatteren holder seg unna de største konfliktene, med et unntak: Manis forhold til faren sin. Her er det sårt og vondt.
Men ikke en gang 22. juli får fortellingen til å dirre tilstrekkelig. Han treffer så absolutt i å skildre en form for utenforskap mange kan trenge å lese om – Mani føler seg ikke helt hjemme verken på jobb, hos faren, med kjæresten eller med vennene.
Men jeg savner rett og slett at Shakar drar på litt. Skjønt kan det være et poeng i det monotone også; i departementene jobber man årshjulsbasert og statsbudsjettet skal ut år etter år etter år etter år.
Hjelper deg å bløffe
.
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
