Tegning: Gunnlaug Moen
Tegning: Gunnlaug MoenVis mer

Slik gikk det da Knut Nærum tok en tur innom det private helsevesen

Les hans rapport fra en kald skulder.

Jeg skriver denne teksten i økter på tjue minutter med ti minutter pause. Ideelt sett tar jeg også en timinutters pause med ispose på venstre skulder, helst med ikke mer enn seksti minutters mellomrom.

Grunnen til dette er at jeg har tastet på meg en betent muskel som i verste fall kan utvikle seg til frozen shoulder - en tilstand hvor det er vanskelig å ta på seg jakke uten hjelp. For å bekrefte denne diagnosen og utelukke et par andre har jeg vært gjennom en MR-skanning, den hvor man legger mesteparten av kroppen inn i et stort, hvitt rør og blir fotografert tvers gjennom og føler seg som science fiction.

Da jeg i september kontaktet det offentlige helsevesenet, som jeg er en prinsipiell tilhenger av, for å be om MR, fikk jeg til svar at jeg ikke kunne ta plass i røret før jul. Derimot kunne jeg få samme undersøkelse foretatt på rappen på et privat institutt for 2200 kroner.

Siden jeg er så heldig at jeg har råd, kastet jeg meg ut i det private, som jeg egentlig er mot. Denne beslutningen førte til en politisk debatt med meg selv: «Kan jeg, som mener helsevesenet bør være offentlig, kjøpe private helsetjenester? Er ikke dette å undergrave fellesskapet?».

Denne debatten vant jeg, med følgende argumenter:

1) Jobben min består i hovedsak av å skrive, og hvis jeg bare kan bruke den ene hånda, vil arbeidsevnen bli drastisk redusert.

Ti minutters pause her.

Da vil jeg heller ikke kunne bidra med skatt til fellesskapet. I verste tilfelle - fullt klar over at jeg tar i litt nå - blir jeg ufør og dermed avhengig av offentlige ytelser. (I denne sammenhengen ser jeg bort fra at mesteparten av min inntekt kommer fra TV-lisensen, som er en form for skatt, og at inntekten min dermed kommer fra fellesskapet. Jeg var villig til å ta noen argumentmessige snarveier for å vinne debatten. Jobb er jobb, tenkte jeg, og er vi ikke egentlig alle offentlig ansatte?)

2) Hvis jeg kjøper meg ut av køen, blir det kortere kø for de som ikke har råd til private løsninger. På samme måte som det blir bedre plass på Tøyenbadet for hver riking som bygger basseng i hagen.

Slik hadde det seg at jeg en mandag ettermiddag lå i et science fiction-rør og hadde hodetelefoner hvor P1 ikke klarte å overdøve hylingen og duringen fra MR-maskineriet. Det var som jeg innbiller meg det må være når Skrillex (populær komponist og utøver av dunk-dunk-musikk) holder konsert i naboleiligheten. Nå har noen andre rykket fram en plass i den offentlige køen, tenkte jeg, men det var selvfølgelig rikmanns trøst. Jeg hadde tildekket urettferdige forhold med selvrettferdig argumentasjon. Jeg hadde kjøpt meg forbi. I en mer rettferdig verden skal jeg vente (men kanskje ikke over et kvart år), mens mennesker som trenger straksbehandling, får det.
 
En fyr jeg kjenner var utsatt for en ulykke som fikk legen hans til å lure på om leddbåndet kunne ha røket. For at behandling og rehabilitering skal lykkes, må det settes i gang snarest mulig. Denne fyren fikk beskjed om at det var så lang venteliste for offentlig MR at det uansett ville vært for seint når diagnosen omsider kunne ligge på bordet.

Dette sto gjengitt i en norsk avis for noen uker siden: En pasient fikk beskjed av en lege som var på jobb for det offentlige om at det var mange måneders ventetid for den behandlingen som ville sikre fortsatt førhet og arbeidsevne. Samme lege hadde imidlertid en privat praksis ved siden av, hvor samme behandling kunne gis umiddelbart, men da ville koste 50000 kroner. Det er antakelig ikke korrupsjon, det bare høres sånn ut.

Ti minutters pause her og.

Med reine ord: Tilbudet skulle ha vært offentlig, og det skulle vært samkjørt, slik at de som trenger rask behandling får det, uavhengig av hvor mye penger de har.

Når sånne som meg putter penger inn i et privat helsemarked, legger vi beslag på medisinsk kapasitet som burde vært tilgjengelig for alle. (Det er altså greit å kritisere Gahr Støre for å bruke private helsetjenester, men bare hvis man er motstander av at disse private tjenestene fins.) Fordelen med et offentlig helsevesen er at det ikke fins eiere som skal ta ut gevinst. Dermed blir det mer penger til behandling, og flere friske og arbeidsføre mennesker som kan holde de berømte hjulene i gang. Hvis et offentlig helsevesen ikke er mer samfunnsmessig lønnsomt enn et privat, må det være dårlig organisert. Hvilket er fullt mulig, men også mulig å gjøre noe med.

Frp vil at pengene følger pasienten: At syke folk kan kjøpe helsetjenester hvor de vil. Hvis det blir gjennomført, vil tilbudet styres av etterspørselen og ikke behovet. (Selv i det offentlige helsevesenet har det forekommet diagnosejuks, for at sykehusene skal få statlige refusjoner for de dyreste behandlingene.) Det er bare i et samfunn hvor alle behov er dekket at etterspørsel og behov er identiske. Frp står i denne saken altså på et kommunistisk standpunkt. Det er både urealistisk og svært lite likt dem.

Alle pasienter og pårørende har sine historier. Noen av dem handler om feilvurderinger og tragedier. Det betyr ikke at hele sektoren er i krise. Et ord som sykehuskrise er først og fremst et politisk redskap i hendene på dem som ønsker privatisering, det vil si at noen bør tjene på andres bristende leddbånd. Derfor:

• For mange debatter begynner med det premisset at ting var bedre før. De var ikke det, ikke den gangen du måtte være rik for å være frisk. Så la oss ikke begynne enhver debatt med at ting er gått for langt. La oss heller debattere hvordan vi kan få ting til å gå mye lenger!

• Styrk lønnsomheten! Nasjonaliser helsevesenet!

Ti minutters pause med ispose.

• Sitt rett når du taster!

Knut Nærum. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet Vis mer