STOR FORSKJELL: Ved å bli litt mer bevisst på hva jeg puttet inn, mistet jeg de kiloene jeg så gjerne ville bli kvitt. Bildet til venstre er tatt høsten 2017, mens bildet til høyre er tatt i juni 2018. Foto: Privat
STOR FORSKJELL: Ved å bli litt mer bevisst på hva jeg puttet inn, mistet jeg de kiloene jeg så gjerne ville bli kvitt. Bildet til venstre er tatt høsten 2017, mens bildet til høyre er tatt i juni 2018. Foto: PrivatVis mer

Ned 20 kilo på seks måneder

Slik gikk jeg ned 20 kilo på seks måneder - og ble der

Det er ikke så vanskelig som du tror

Meninger

Det hele begynte tidlig på morgenen 17. mai 2015. Jeg skulle ta på meg den gule sommerkjolen jeg hadde blitt så glad i, men plutselig ville ikke kjolen kneppes igjen. Knappene foran spratt opp, og resten av kjolen satt som et stramt pølseskinn.

Jeg har alltid vært den irriterende typen som spiste kebab og drakk sukkerholdig Coca Cola nesten hver eneste dag gjennom ungdomstida, men som ikke la på meg en eneste kilo av det. Derfor hadde jeg aldri hatt noen grunn til å veie meg, eller holde øye med vekta.

17. mai 2014: Her er jeg i den gule sommerkjolen min, året før den plutselig ikke passet lenger. Foto: Privat
17. mai 2014: Her er jeg i den gule sommerkjolen min, året før den plutselig ikke passet lenger. Foto: Privat Vis mer

Jeg hadde alltid veid rundt 60 kilo, og aldri tatt meg bryet med å stresse om jeg gikk litt opp eller ned. Det endte jo alltid rundt 60-tallet igjen uansett, tenkte jeg.

Dette var genuint første gang virkeligheten slo meg i trynet. Det var første gangen et plagg som tidligere hadde passet, ikke passet lenger. Det var første gangen jeg innså at metabolismen ikke kan være den samme hele livet. I panikk løp jeg inn på badet, og der lyste tallene fra vekta mot meg. 80 kilo.

20 kilo mer enn det jeg trodde jeg veide.

Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle at den 17. mai-feiringen ikke ble som planlagt. Den ble ironisk nok brukt til å ligge på sofaen og spise pølser fra en engangsgrill jeg hadde satt opp på verandaen. Som om de pølsene med potetsalat kom til å hjelpe på situasjonen.

I de to årene som fulgte gjorde jeg som mange andre. Jeg heiv meg på 5:2 dietten og suppe-dietten. Jeg dro på treningssenteret og løp på tredemølla til beina skalv. Jeg forsøkte å kutte ut det jeg mente var usunn mat, men likevel sto vekta bom stille. Den ville rett og slett ikke rikke seg.

I ettertid har jeg skjønt at det var fordi jeg gjorde ting mer kompliserte enn de var. Jeg trodde jeg måtte trene 45 minutter om dagen for å gå ned i vekt. Jeg trodde jeg måtte drikke stilige proteindrikker, spise omeletter laget av eggehviter og veie alt jeg spiste på en kjøkkenvekt.

Det ble for komplisert for meg, så jeg ga opp.

Så knakk jeg koden. Jeg innså den gylne regelen for å gå ned i vekt: Du må spise færre kalorier enn det du forbrenner.

Så enkelt er det faktisk.

Jeg vet at jeg er ute på tynn grunn her, når jeg oppfordrer til å telle kalorier. Jeg vet at flere spiseforstyrrelser begynner på den måten, og jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor viktig det er at man ikke lar det ta overhånd.

Det var en stund jeg gikk rundt i butikken og telte kalorier i hodet. Ett egg er 150 kalorier, en skive ost er 100. En liten sjokoladerute er 50. Det kan fort bli en besettelse, så vær forsiktig, og stopp i tide. Med en gang jeg hadde nådd vekta jeg ville ha, slutta jeg å telle.

Men det var virkelig kaloritellingen som gjorde utslag for min del. Tidligere hadde jeg også forsøkt å spise sunt, men jeg hadde helt glemt at ting som er sunne også kan ha en god del kalorier. Jeg spiste rista brød med smør og brie, eller panert torsk med stekte poteter og rømme. Jeg spiste store mengder avocado, fetaost, yoghurt og frokostblandinger.

FØR OG ETTER: Til venstre er et bilde av meg fra sommeren 2017, noen måneder før jeg begynte å gå ned i vekt. Til høyre er et bilde av meg fra sommeren 2018, etter å ha nådd målet mitt. Foto: Privat
FØR OG ETTER: Til venstre er et bilde av meg fra sommeren 2017, noen måneder før jeg begynte å gå ned i vekt. Til høyre er et bilde av meg fra sommeren 2018, etter å ha nådd målet mitt. Foto: Privat Vis mer

Samtidig klødde jeg meg i hodet over at kiloene ikke forsvant. Jeg hadde jo tross alt droppet den sukkerholdige brusen (i alle fall på hverdagene), og jeg hadde jo kuttet ut ferdigpizzaen.

I ettertid har jeg sett på baksiden av forpakningene. Visste du at kapteinens fylte torsk med hollandaisesaus og en gjennomsnittlig ferdigpizza inneholder like mye kalorier per hundre gram? Det gjorde ikke jeg heller.

Og når vi først er inne på «morsomme» fakta, visste du at tre av ti nordmenn er overvektige? Hele 25 prosent av oss er overvektige allerede fra barne- og ungdomsårene, og andelen ser bare ut til å øke. Med overvekt følger det større risiko for blant annet kreft, hjertesykdommer og diabetes. Jeg så på meg selv i speilet, og konkluderte for meg selv at jeg nektet å bli en del av den statistikken. Utvendig så det ikke så ille ut, jeg har vært så heldig å være en av de som legger på seg veldig proporsjonert, men innerst inne visste jeg at det sto dårligere til. Kroppen min var ikke bygget for å være såpass stor som det den var.

Så, tilbake til torsken jeg hadde byttet ut med ferdigpizzaen. Det hjalp kanskje på næringsinnholdet at jeg la til litt brokkoli og kokte poteter med torsken. Måltidet ble jo absolutt sunnere. Problemet var bare at kalorimessig hjalp det ikke noe særlig i det hele tatt.

Jeg gikk rett og slett ikke ned i vekt fordi jeg ikke hadde kuttet ned på antall kalorier jeg fikk i meg gjennom dagen. Jeg spiste bare litt sunnere, og hadde lurt meg selv til å tro at det burde holde.

Løsningen for meg ble å se på det hele som et spill, som en slags utfordring. Jeg registrerte alle kaloriene jeg spiste, og gikk til innkjøp av en pulsklokke som både telte daglige skritt, og hvor mange kalorier jeg kvittet meg med i løpet av en dag. Dessuten ga den meg fine medaljer underveis, etterhvert som jeg innfridde målene jeg hadde satt meg.

Oppskriften min var såre enkel. 10 000 skritt om dagen, og et mål om å ligge 500 kalorier under det jeg forbrant hver dag. Hadde jeg vært nok i aktivitet til å forbrenne 2000, spiste jeg 1500. Hadde jeg sittet så mye i ro at jeg bare hadde forbrent 1700, holdt jeg meg til 1200 kalorier.

Det om at du må gå sulten mens du slanker deg er en myte. Jeg kan ikke huske å ha vært sulten i det hele tatt, jeg ble bare mye mer bevisst på hvordan jeg fordelte kaloriene mine. Når du innser at fire sjokoladeruter tilsvarer like mye kalorier som en mager frokost, blir det plutselig ikke verdt det lenger.

Jeg lærte meg raskt hvilke matvarer som holdt meg mett lenge, og som samtidig hadde et fint kaloriinnhold. Kokt egg, cottage cheese, havregryn og knekkebrød med mager leverpostei ble raskt favoritter.

Gulost, smør, brød, pasta, sjokolade og andre tomme karbohydrater ble raskt satt på «nei-lista», og var ting jeg holdt meg helt unna mens jeg var i nedgangsfasen.

Seks måneder etter at jeg begynte med opplegget jeg hadde laget meg, var jeg 20 kilo lettere. Jeg var endelig nede på 60 kilo igjen!

Det er ikke rakettforskning å gå ned i vekt. Du trenger ikke en rekke av proteinprodukter, personlige trenere og treningsbøker. Det er faktisk ikke komplisert i det hele tatt. Det krever bare mye viljestyrke og hardt arbeid.

Og vet dere hva det beste med alt er? Når du faktisk legger om livsstilen, og ikke leter etter raske løsninger som 5:2-dietten, så holder resultatene seg.

Nå er det fem måneder siden jeg nådde målet jeg hadde satt meg. Jeg har ikke telt en eneste kalori siden jeg nådde 60 kilo. Jeg spiser de små rutene med sjokolade når jeg føler for det, og jeg tar meg et stykke pizza om det settes fram på bordet.

Likevel veier jeg fremdeles 60 kilo. Jeg har ikke gått opp noe som helst, fordi rutinene er innebygd nå. Det kunne ikke falle meg inn å leve slik som jeg gjorde for noen år siden.