«Slik har det alltid vært»

Jeg synes debatten om menn og bøker har vært både artig og lærerik. Den har lært meg mye om norsk bokbransje jeg ellers kanskje aldri ville forstått, og den har lært meg noe om aktørene i norsk kulturdebatt.

Spørsmålet Torgrim Eggen og jeg reiste før jul var hvorfor menn ikke leser bøker. Hovedsvaret rundt i pressen var at spørsmålet var feil stilt og dessuten irrelevant. Det har nemlig alltid vært slik, ble det opplyst. Helt siden romertiden. Helt siden den engelske dannelsesroman på 1700-tallet, kort sagt, alltid.

Jeg vet ikke hvor Kristenn Einarsson, Knut Gørvell, Janneken Øverland, Steinar Hansson, Terje Mosnes, Linn Ullmann og Berit Reiss-Andersen (heretter kalt «folkens») befant seg da det feministiske kruttet ble oppfunnet, men de kan umulig ha fulgt prosessen på særlig nært hold. For emansipasjonen var nettopp en bevegelse som nektet å godta det svaret disse folkene nå byr på: «Slik har det alltid vært!» Feministene nektet å godta det som begrunnelse for å stikke pipen i sekk når de elskverdig nedlatende ble opplyst om at kjære, vene, kvinnene i det gamle Rom hadde da heller ikke stemmerett. Og slett ikke i England på 1700-tallet. Det kvinnebevegelsen lærte meg, var at dette er maktspråk. Slik taler de forstokkede og bakstreverske, de som synes at det er best at alt forblir som det er. Kampen mot ordene «men kjære, slik har det alltid vært» var og er kjernen i all kvinnekamp.

I et sånt lys er det ekstra morosamt å bli omtalt som «gutta boys» og «Eggen og Willis, heretter kalt 'gutta'». Eller få høre at «hele innlegget oser av kvinneforakt». Hva var nå dette for tøys, folkens? Jeg innbiller meg at dere kan så mye bedre enn det rene makt-pjatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At vi brukte uttrykket «litterære transvestitter» for å betegne menn som skreddersyr sine bøker for et kvinnelig publikum i en slik grad at det minner mistenkelig om cross-dressing, falt mange tungt for brystene. Men hva er det man oppskakes av? Har man ikke fulgt med i timen? Knut Hamsun brukte i 1889 («Fra det moderne Amerikas Aandsliv») uttrykket «Fruentimmer af begge Køn» (utg. 1962, s. 102) og før den tid snakker Charles Dickens i «Little Dorrit» (1857) om «old ladies of both sexes». Og så begynner man i 1998 å la seg skake når det kommer mer av samme sorten, bare fordi flisa blir snudd slik at det nå er tale om MENN av begge kjønn. Nei, se den tålte man ikke. På tide med litt feministisk oppfrisking, folkens?

Argumentene vi har møtt er, som vanlig i norsk kulturdebatt, av personlig art. Folk uttaler seg villig vekk om Eggen og meg som personer, og later som om de dermed har sagt noe om det vi skrev. Karsten Alnæs topper denne lista med sin «Eggen og Willis sitter på kafé i Oslo og aner ingenting», der de magiske ordene «kafé» og «Oslo» tydeligvis skal gjøre det klart for den brede almenhet hva for sludder de egentlig bydes på.

Og når f.eks. Pål Gerhard Olsen, Torgrim Eggen eller nå sist, Atle Kittang, mener noe om Anne Holt, så er det ikke litteratur de ytrer seg om, men om kvinner. De er ikke «ridderlige» heter det plutselig, og prøver man å påvise at Anne Holt er en hellig kvige som bedømmes etter samme litterære kriterier som en hellig ku, f.eks. Gro Harlem Brundtland, får man så det suser om ørene. Men Geir Morks trumfkort i lanseringen av Gro-boka var at den var fri for bisetninger, og det er et helt annet mål på stort forfatterskap enn det han bruker til vanlig. Nå vet man riktignok at en av hans mer legendariske forgjengere i Gyldendals sjefstol, Harald Grieg, var avhengig av å redigere dameblader på si for å få forlaget til å gå rundt, men i det øyeblikket Geir Mork blir avhengig av å redigere damebøker på fulltid, er situasjonen en annen og langt alvorligere.

Den kanadiske forfatterinnen Margaret Atwood skrev nylig i «New York Times Book Review»: «I det tidligere Sovjetunionen ble diktere kritisert for heller å skrive om blomster enn om traktorer. Under McCarthy var det omvendt, men prinsippet var det samme. Kunstneren skulle presse føttene ned i sko som var bestemt av andre.»

Det er dette som er det provinsielle problem vi står overfor i Norge: At det finnes en tidsånd som ikke er kalibrert etter noe annet enn pengeverdi, og at denne tidsånden har trengt seg inn i det viktigste immunforsvar et samfunn har; forlagene. Bokklubbene er i sin tur eid av forlagene, og drives som rene pengemaskiner. C'est la vie.

For stadig å holde meg til de opplyste damer, så trykte Politiken 4.1.98 en stor artikkel av den britiske forfatterinnen Fay Weldon, som nærer den samme skepsis og frykt som jeg for at mye kan gå i stykker om det blir for ukorrekt, rent politisk, å være mann. Her er en av Weldons mildere salver: «Våre dagers menn later til å være i en sørgelig forfatning: De klarer seg ikke tilfredsstillende i utdannelsesmessige sammenhenger. Foreldrene gidder tilsynelatende ikke å lese for sine gutter. De motløse hankjønnsvesner blir voksne og viser seg generelt sett å være så umodne at de ikke egner seg til ekteskap. Hvis man skal tro de unge kvinner, vel å merke.»

En av norsk forlagsverdens coming men, Mads Nygaard, sa for litt siden til Dagbladet at debatten som var reist rundt spørsmålet menn og bøker opptok ham, men at han håpet at diskusjonen ikke kom til å dreie seg for mye om bokklubbenes rolle. En annen av de helt unge, forleggeren Alexander Elgurén, fortalte Aftenposten om sine erfaringer med de selvsamme klubbene: «Når vi forleggere henvender oss til bokklubbene, er det første de spør om: 'Er dette en kvinnebok'?»

Men til sammen viser Nygaard og Elgurén at man for fremtiden kommer til å være seg bevisst det spørsmålet Eggen og jeg stilte før jul. De gamle damer av begge kjønn (for å holde oss til Charles Dickens) får mene hva de vil om dette, men det ligger faktisk et dypere alvor i denne diskusjonen enn de har vist vilje til å innse. For i enden av den kvinnelitterære linjen som nå hersker i bok-Norge ligger det langt nifsere ting og venter enn hva noen Herbjørg Wassmo eller Thorvald Steen antyder med sine siste utgivelser. Disse tingene heter sånt som Marianne Fredriksson og New Age og Vannmannens tidsalder, og dersom forfatterne av redsel for ikke å havne i bokklubb ikke sier fra nå, så kan de bare glemme bokklubbene for fremtiden. De kommer ikke til å anta «troverdige kvinneskikkelser» fra hverken Edvard Hoem eller Knut Faldbakken, de kommer til å anta Marianne Fredriksson. Eller for å sette det opp på regle-formel: Først tok de den tunge utenlandske litteraturen, men jeg skrev ikke tung, utenlandsk litteratur, så jeg tidde. Så tok de den tunge norske litteraturen, men jeg skrev ikke tung, norsk litteratur, så jeg tidde. Så tok de gutta boys, men jeg var ikke en av gutta boys, så jeg tidde, Men så tok de plutselig den spekulative samtidsromanen tilsatt «troverdige kvinneskikkelser», og da var det ingen igjen til å forsvare meg...

Det er mer enn et paradoks at «den beste norske litteraturen», som altså bokklubbene foregir å lagerføre, nulles mens dette leses. Den blir underkjent som for dårlig. Nå er det selvfølgelig ikke slik at Kulturrådets vurderingsutvalg for prosa kommer ned fra Sinai berg med sine avgjørelser, men det åpenbare skrik som foreligger mellom Vurderingsutvalgets og f.eks. Bokklubben Nye Bøkers oppfatninger burde sette fart på tankene både her og der.

Kor som er: De som tror at man kan diskutere lesevaner uten å diskutere markedskrefter, lever på en farlig illusjon. De som tror at man kan diskutere hvorfor forfatterne skriver som de gjør uten å diskutere de samme markedskreftene, gjør likeså. Og når alle markedskrefter entydig trekker i retning av kvinne-bøker, kan det av mange oppleves som nødvendig å forsøke å trekke litt i motsatt retning.

Men i en tid der en av de aller viktigste samfunnsdebattene heter «Hvorfor bruker ikke jenter datamaskiner?» blir det altså et svare strev å skulle diskutere hvorfor menn ikke leser bøker. Det Eggen og jeg prøvde å si, var at dette siste kanskje er et like stort problem som det første, og at forlag og bokklubber nå kan velge om de vil være en del av løsningen eller en del av problemet.