FIN ÅRGANG: Pink Floyd i Abbey Road-studioet, ca. 1974. Foto: Jill Furmanovsky/EMI
FIN ÅRGANG: Pink Floyd i Abbey Road-studioet, ca. 1974. Foto: Jill Furmanovsky/EMIVis mer

Slik har du aldri hørt Pink Floyds nesten-mesterverk

Nytt lys på «The Dark Side of the Moon».

Pink Floyd-klinkekuler, kunne det friste?

INGEN SKAL KOMME og si at man ikke strekker seg langt i platebransjen for tida. De nevnte kulene befinner seg i en råflott samleboks kalt «The Dark Side of the Moon - Immersion Box Set», og er en del av høstens og vinterens voldsomme Pink Floyd-offensiv fra band og plateselskap.

Ved siden av et av tidens mest ikoniske og mestselgende album (48 millioner solgte, sist noen gadd å telle) i enda en ny, remastret utgave, inneholder boksen hele fem plater med ekstramateriale som gir ny innsikt i den kreative prosessen fram mot resultatet vi alle kjenner. Dessuten anselige mengder memorabilia og rent juggel.

Alle foto: EMI Music

Nevnte jeg ølbrikkene?

DET ER, for å si det forsiktig, ikke første gang Floyd pakkes og selges på nytt. Ved siden av en serie ordinære nyutgivelser i flere formater opp gjennom årene, har det blant vært 20-årsutgaver, 30-årsutgaver, audiofileremastringer, vinylutgaver, SACD og DVD-audio. Det har vært diverse samleplater, med «A Collection of Great Dance Songs» fra 1981 som konseptuelt lavmål. Dessuten samleboksene, toppet med gedigne «Oh, by theWay» i anledning bandets 40-årsjubileum i 2007.

RETROMANIEN i kulturen har nådd nye høyder siden da. Under kampanjenavnet «Why Pink Floyd?» skal bandets musikk selges én gang til, i pakker med appell til alt fra tilfeldige førstegangskjøpere til hardcore Floyd-fantaster.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik har du aldri hørt Pink Floyds nesten-mesterverk

Det nye er altså at bandet har gått i skuffer og skap på jakt etter tidligere uutgitt materiale, demoer, liveopptak og alternative mikser.

«The Dark Side ofthe Moon» er først ut blant de mest påkostede «Immersion»-bokssettene. I en eske designet av Storm Thorgerson fra bandets faste designstudio, Hipgnosis, finner man seks plater: En cd med den remastrede 2011-versjonen av albumet, en med en mye bootlegget konsertframføring av albumet fra Wembley i 1974, og en med flere uttak, opptak og alternative mikser, deriblant Alan Parsons tidlige miks av hele albumet fra 1972. Videre en lyd-dvd med en rekke ulike flerkanalsmikser, samt en video-dvd med konsertopptak og dokumentarfilmen om innspillingen av albumet. Endelig en Blu-Ray med konsertvideo og lydspor i ekstra høy oppløsning. I tillegg brosjyrer, plakater, skjerf, replikaer av billetter, de nevnte klinkekulene, ølbrikkene og annet i kategorien litt barnslig memorabilia.

TRENGER VI virkelig dette? Helt sikkert ikke, men jeg er feil mann å spørre. I 1973 var jeg tolv år og hadde begge plakatene fra «The Dark Side ofthe Moon» på veggen på gutterommet. Det finnes alltid plass for gjenhør med og fordypning i plater som var viktige i formative år.

Her er det jo dessuten et slags mesterverk vi snakker om.

SER MAN FORBI den studentikose middelklasseangsten og det tidvise preget av musikalsk lappeteppe, finner man noe som langt på vei redefinerte hva som var mulig å gjøre på et rockalbum, med sitt løse konseptpreg, sin sjenerøse bruk av innovative studioeffekter og sin kraftfulle og suggererende fusjon av prog, psykdelia, symfo, britisk blues og en slags pre-stonerrock.

Bortimot halvparten av ekstramaterialet har, så vidt jeg kan skjønne, vært utgitt tidligere. Og skal det først kurateres, kunne man godt spandert på seg et dyptloddende essay eller tre.

Slik har du aldri hørt Pink Floyds nesten-mesterverk

MEN INNSYNET i tilblivelsesprosessen er fascinerende, ikke minst er det moro å høre den ganske radikalt ulike Alan Parsons-miksen fra 1972, som gjør at man virkelig forstår hvor mye bandet løftet seg fram mot det ferdige resultatet ett år senere. Richard Wrights solo pianoversjon av «Us and Them» og Roger Waters? akustiske skisse til «Money» er også fine å høre.

Remastringen av selve albumet er gjort av James Guthrie, co-produsent av «The Wall». Lydbildet er brettet ut, både i bredde og dybde. Samtidig er det strammet inn og ryddet opp.

Noen vil nok mene resultatet er blitt i overkant krispt, men Guthrie har så vidt jeg kan høre ikke falt i loudness-fella der man kjører alle nivåer opp i taket for å konkurrere volummessig med moderne innspillinger, og i samme slengen dreper all dynamikk.

DET KOMMER spesielt godt til sin rett på den nye vinylutgaven, kanskje den beste jeg har hørt siden 1973-originalen, med ryddigere bass og mellomtone og langt stillere overflater enn på min kopi av Kevin Grays audiofile mastring for Acoustech fra 30-årsjubileet. Vinylen er ikke med i boksen, men kommer snart til en platebutikk nær deg.

Samtidig med «Immersion»-boksen slipes samtlige av bandets 14 album i remastret utgave, under banneret «Discovery».

Cd-platene selges både hver for seg og som et gedigent bokssett. Designmessig er sistenevnte ikke noe å skryte av, og cd-omslagene er nærmest ødelagt med en totalt unødvendig logo oppe i venstre hjørne.Utover et hefte har man heller ikke lagt seg i selen for å gi platekjøperne noe mer enn selve albumene.

PINK FLOYD: Richard Wright (tangentinstrumenter), Nick Mason (trommer), Roger Waters (bass, vokal), David Gilmour (gitar, vokal). Foto: EMI
PINK FLOYD: Richard Wright (tangentinstrumenter), Nick Mason (trommer), Roger Waters (bass, vokal), David Gilmour (gitar, vokal). Foto: EMI Vis mer

Men den remastrede lyden er flott, og oppgraderingen spesielt merkbar på de tidligere platene.

I FORBRUKEROPPLYSNINGENS NAVN må det dog nevnes at Guthrie også sto bak remastringen av de samme 14 platene til «Oh, By The Way»-boksen i 2007, og at man skal ha investert i et svært godt stereoanlegg, og ha svært finstemte ører, for å høre noen som helst forskjell på disse to versjonene.

Men har du et forhold til Pink Floyds katalog gjennom dårlige cd-utgaver fra 80-tallet eller senere, er det definitivt noen a-ha-opplevelser i vente.