(Dagbladet): - Vi satt på en tikkende bombe den sommeren, sier daglig leder og produsent i filmselskapet Friland, Christian Fredrik Martin (46), også kalt «Kifrik», til Dagbladet.
Tusener på tusener av artikler er skrevet om historien til kameratene Joshua French (35) og avdøde Tjostolv Moland, også kalt Kongo-saken, siden det ble kjent at de to nordmennene satt fengslet i det afrikanske landet i mai 2009.
Like lenge er det siden Martin og produsentkollega Asle Vatn først så spillefilmpotensial i den dramatiske historien, og i oktober, nesten ti år etter den fatale og fortsatt mystiske turen til Moland og French, skal dramaet «Mordene i Kongo» projiseres på kinolerreter over hele landet.
Se de første klippene fra filmen øverst i saken.
- Utrolig utfordrende
Lite vites om hva som skal fortelles, for det er fiksjonsfilm, men det er naturlig å vente seg en historie om risikovillig eventyrlyst og mørke konsekvenser.
- Det har vært utrolig givende, utrolig spennende og utrolig utfordrende film å lage. «Mordene i Kongo» er noe av det vanskeligste jeg har begitt meg ut på som produsent. Det er deilig å se at konturene begynner å forme seg, men den er langt fra ferdig, sier Martin.
Fryktet at nyheten sprakk
Noe av det mest krevende var alle åra med hemmelighold, forteller produsenten. Moren til Joshua French, Kari Hilde, skriver i boka «Dødsdømt i Kongo» om hvordan familien og Utenriksdepartementet (UD) fryktet at prosjektet kunne forpurret den diplomatiske innsatsen i Kongo, dersom filmen ble kjent:
«Fra det ble klart at Friland Film AS skulle lage en fiksjonsfilm om Kongo-saken, hadde det vært viktig å holde prosjektet hemmelig. Vi var redde for at prosessen med å få Joshua ut av landet ville bli stoppet hvis filmplanene ble kjent. Friland Film strakte seg så langt de kunne. Alle medvirkende måtte underskrive en konfidensialitetsavtale.»
Byråkratisk risiko
Gitt den sårbare situasjonen til Joshua French var særlig dokumenter som offentligheten og pressen kan søke innsyn i viktige å kamuflere. I tillegg til tiltak som kryptert lagring hos Friland, har rundt 150 personer signert taushetserklæring. Prosjektet fikk tidlig arbeidstittelen «Mørke grener», og det er nettopp hemmeligholdet produsenten beskriver som «en tikkende bombe».
- Vi holdt all aktivitet unna offentligheten av en eneste grunn: Det norske diplomatiet og Kari Hilde French sin kamp for å løse den fastlåste situasjonen i Kongo. Saken var så spesiell at vi møtte forståelse fra offentlige myndigheter.
- Dialogen var vinglete
På et tidspunkt begynte det imidlertid å bli svært vanskelig å holde den rullende snøballen hemmelig. Sommeren for to år siden står igjen som et vitalt eksempel på hvor sensitivt arbeidet med å realisere «Mordene i Kongo» faktisk har vært.
I juni 2016 var den siste biten av finansieringen i ferd med å falle på plass. Starten for innspillingen var satt til Sør-Afrika i november, og Martin skulle søke om 4,5 millioner kroner i midler fra Europarådets filmstøtteordning Eurimages, men bare styret i organisasjonen kunne stemple dokumentene som hemmelige.
Plutselig ble en fengselsvakt kastet inn på cella til Moland og French. Han fikk grisejuling rett foran dem
Friland fikk ingen lovnader av byråkratene i Strasbourg, og hemmeligholdet balanserte på en knivsegg. Martin pratet derfor med French-apparatet om hvordan og når de skulle presentere prosjektet.
- Dialogen var vinglete med argumenter for og mot, men i samforståelse med dem utarbeidet vi en pressemelding. Den skulle gå ut i slutten av juni 2016 i forbindelse med søknaden, sier produsenten.
Dramatisk kontrabeskjed
Martin bestemte seg for å ta en siste sjekk med French-advokaten, Hans Marius Graasvold.
- Jeg satt klar til å trykke «send», men plutselig kom det en dramatisk kontrabeskjed om at jeg måtte gjøre alt som sto i min makt for å holde den tilbake. Jeg følte meg helt tom, og vi måtte vurdere om vi skulle utsette hele filmen. Da hadde i så fall finansieringen raknet. Det sto mye på spill, sier Martin.
Men det gjorde det også i Kongo. Grunnen til kontrabeskjeden skulle i ettertid vise seg å være det enorme vendepunktet for Joshua og Kari Hilde French sommeren 2016. Den diplomatiske innsatsen til UD fikk et gjennombrudd, som i «Dødsdømt i Kongo» beskrives som et mirakel av Norges spesialutsending, Arild Øyen.
Det umulige skjedde
Kari Hilde French skriver:
«Men så skjedde det umulige. Halv elleve om kvelden 4. juli ringte Øyen meg. Vi hadde fått audiens dagen etter hos president Kabila!» (...) Da vi skulle gå, klappet Kabila meg på skuldra og sa «Courage». (...) presidenten hadde bestemt seg i sitt hjerte, og den bestemmelsen var positiv.
Martin og Vatn satset alt på et kort, og sendte inn søknaden til Eurimages, men pressemeldingen holdt de igjen. Sommermånedene ble svært nervepirrende for produsentene, men de ble møtt med forståelse av styret til Eurimages og søknaden ble unndratt offentligheten.
Har ansvaret
For Kari Hilde French gjensto det en rekke skjær i sjøen, og nesten ett år med diplomatisk spill, før French landet i Norge 17. mai 2017. Dagen etter sprakk nyheten om filmprosjektet.
Joshua og Kari Hilde French ønsker ikke å kommentere denne artikkelen, men deres advokat, Hans Marius Graasvold, begrunner hemmeligholdet overfor Dagbladet.
- Vi anså det som uheldig dersom man på kongolesisk side fikk en oppfatning om at Joshua syslet med planer om film og bok, og straks etter hjemkomst på den måten ville «hevne» seg på Kongo. Dette var, og er ikke tilfelle. Filmen er en uavhengig produksjon, hvor Friland har kunstnerisk frihet og ansvar.
