KLAR TIL KAMP? Etter jul starter drakampene i regjeringa om klimameldinga. Foto: Jacques Hvistendahl/ Dagbladet.
KLAR TIL KAMP? Etter jul starter drakampene i regjeringa om klimameldinga. Foto: Jacques Hvistendahl/ Dagbladet.Vis mer

Slik kan de trikse til klimameldinga

Her er fem av regjeringens mulige trekk.

Det er advent og det årlige klimaspillet er i gang. Ministrene er på vei til Durban for høynivådelen av FNs klimaforhandlinger. Det forventes små steg nærmere en internasjonal klimaavtale om å få satt et tak på CO2-utslipp. Her får regjeringen vist fram sin gode klimaside. De driver med ren energi for de fattige, regnskogbevaring og viser vilje til videre Kyoto-forpliktelser. Hjemme venter vi fortsatt på en helhetlig klimapolitikk. Meldinga er utsatt tre ganger. Nå satser de på å få lagt den fram før påske. Det er ingenting regjeringen krangler mer om enn olje, energi og klima. 

Stortingsforliket om klima er utgangspunktet for meldinga. Det viktigste punktet er at de norske utslippene skal kuttes med 15 — 17 millioner tonn innen 2020. De tiltakene som monner mest, koster mest. Og jo mer tid som går, jo dyrere og vanskeligere blir det. Fortsatt foregår det seminarvirksomhet. Brikkene er under fordeling, posisjonene er ikke helt låst. Som alltid er det noen som prøver å ta snarveier. Ap-styrte Finansdepartementet sier rett ut at to tredjedeler ikke bør tas i Norge. Man bør heller satse på kvotekjøp og tiltak i utlandet. Ingen har vært i tvil om at Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen står fast på klimaforliket, mens statsministeren stadig presses. I sommer bekreftet han at forliket står fast. I november ville han ikke lenger svare. Det kunne bli fortolket. Han pønsker på noen smarte triks.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det første: Klimaforliket har i offentligheten vært tolket som en garanti for at 15 — 17 millioner tonn skal kuttes i Norge. Men teksten kan leses som at man ganske enkelt sier at dette er potensialet. Som Stoltenberg tidligere har uttrykt, er det forskjell på garantier og målsetninger. Høyt opp i SV innser man at dette er en mulig tolkning.

Det andre: Regjeringspartnere er åpne for å endre kuttmålet. Utgangspunktet til Senterpartiet og SV at to tredjedeler skal kuttes i Norge, og at det ikke ligger noen forbehold i dette. Men, som en kilde sier: En må se hvor langt en kommer. Det bringer oss over til:  

Det tredje: En del forutsetninger har endret seg siden 2007. Teknologien har ikke kommet så langt som en har håpet, ting er blitt dyrere og oops, tida har fløyet. Det er ikke avklart på hvilket regnskap man skal sette kvotekjøp. Er det et innenlands eller utenlands tiltak? Noen vil regne alle kvotekjøp som tiltak i Norge. Andre vil holde det utenfor.

Det fjerde: Klimaforliket sier at opptak av CO2 i skogen skal være inkludert i det nasjonale kuttmålet. Men ikke alle er like sikre på hvor mye det skal utgjøre.

Det femte: Det går an å argumentere med at det ikke er god klimapolitikk å stirre seg blind på 2020. Mange store og viktige tiltak vil ikke få effekt innen åtte år. Det betyr ikke at man skal la være å prioritere dem.

Spørsmålet er om regjeringen slipper unna. Opposisjonen sier at de frykter regjeringen vil bryte klimaforliket. I realiteten er det nok noen som gleder seg til å kalle det et brudd. Venstre viser engasjement for klimaet ved at de lørdag la fram sin egen klimamelding. Kommer det ikke noe fra regjeringen før 1. mars, vil de fremme den som Dok 8-forslag. I hvor stor grad Høyre vil bry seg, er mer uklart.
For SV er klima en viktig sak. Framover blir det viktig for dem å vise at de kjemper og hva de faktisk vinner. Det er derfor ikke overraskende at de markerer seg mot Ola Borten Moes oljesvarte retorikk. Selv om han, med unntak av kommentarene om oljesand og drivstoffdirektiv, bare snakker regjeringens politikk.

Vi kan komme til å få en kamp om fasiten, om hva som er et oppfylt klimaforlik og hva som ikke er det. Vinneren av spillet dersom inntrykket er at løftene er holdt: SV. Vinneren dersom inntrykket er at de er brutt: Frps Ketil Solvik-Olsen, som aldri har vært med på forliket. Miljøbevegelsen vil trolig stå på SVs side og legge godviljen til. De legger mye av føringene for hva som er bra og dårlig miljøpolitikk.

Å vikle seg inn i diskusjoner om hva som er mål og hva som er garanti, er nok ikke et godt trekk av regjeringen. Noen triks kan nok godtas, så lenge kuttene er i størrelsesorden 15 — 17 millioner tonn. Lett som lotto blir det ikke, og det skal det heller ikke være. Skal klimaet vinne, kreves det blod, svette og tårer på både det nasjonale og det internasjonale spillebrettet.