Slik kan DU redde kloden

For 20 år siden påpekte Brundlandrapporten «Vår felles framtid» at vi gjennom vår livsstil var i ferd med å endre klodens klima: «vi er enstemmige i vår overbevisning om at sikkerhet, velstand og selve planetens overlevelse avhenger av slike endringer nå … Tiden er inne til å bryte ut av fastlåste mønstre». Hørt den før? Siden den gang har Norges årlige utslipp av CO2 økt med 10 millioner tonn. Brundtland illustrerte selv maktens avmakt i forhold til miljøspørsmål. Mens det er et velkjent mønster av avgåtte politikere «ser lyset» straks de er ute av posisjon, så var faktisk Brundtland i posisjon etter at de visjonære tanker om bærekraft ble forfektet i denne rapporten, uten at det resulterte i annet enn det velprøvde mantra «stø kurs».

Det er generelt altfor mye ureflektert politikerforakt ute og går, og det er ingen grunn til nøre opp under dette, selv om man på dårlige dager kan få inntrykk av at Machiavelli har hatt stor innflytelse også i det hjemlige politiske miljøet. Det er likevel grunn til å tro at det er en reell bekymring for miljøet på politisk nivå, selv om det trolig først er i år at denne har endret seg fra en type distansert bekymring som til enhver tid måtte salderes mot de daglige utfordringer, til en dypere erkjennelse.

Det er tre typer grep som kreves: teknologiske løsninger, politisk mot og individuelt ansvar. Alle tre er nødvendige og de er gjensidig avhengige. Lavutslippsutvalget foreslo i 2006 15 konkrete tiltak som kunne redusere norske utslipp betydelig, og til overkommelige kostnader. (Ett år etter måtte riktignok utvalgsleder Jørgen Randers fastslå at sørgelig lite hadde skjedd). Allerede i forordet fastslår imidlertid utvalget at: «En radikal omlegging av norsk livsstil i mer klimavennlig retning vil kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave». Kanskje umulig på kort sikt, men likevel nødvendig på lang sikt.

Mens økt forbruk som politisk visjon på mange måter innebærer å ro medstrøms, vil det motsatte ha karakter av å ro motstrøms. Det finnes mange motkrefter, noen ligger i selve demokratiets akilleshæl; politikere kan vanskelig være altfor dristige og visjonære dersom dette innebærer at de befinner seg totalt ute av fase med sine velgere. Vi har stadig sett hvordan et stort anti-miljø-parti som FrP kynisk vil høste gevinsten av høyere bensinpriser og dyrere flyreiser. Andre motkrefter ligger i «systemet», i en ansiktsløs og globalisert økonomi som bare kjenner ansvar overfor sine aksjonærer, og hvor miljømessige kostnader feies under teppet som budsjettmessig irrelevante «eksternaliteter».

Likevel: DU har så langt i liten grad blitt stilt til ansvar. Individer er ikke bare konsumenter, de er også velgere. Et demokrati med ønske om å bevege seg i miljøvennlig retning forutsetter velgere som ikke forholder seg passivt til at stat og teknologi fikser bakrusen etter festen, mens man forbeholder seg retten til å stemme ut de politikere som ikke står på for billig sprit. Det er mange måter å beregne hvordan konsum påvirker våre personlige CO2-kvoter, men det er åpenbart at de utgjør en større andel av de nasjonale utslipp enn det som posteres under «husholdninger». De store utslippene kommer naturligvis fra olje- og gassutvinning, energiproduksjon, fastlandsindustri og trafikk. Men hvem produseres og transporteres det for? Det er oss. Det er mange regnestykker som setter det norske levesettet i et grelt lys. Noen eksempler: Vi kaster årlig 800 000 tonn mat. Vi kjøper stadig mer klær, og kaster 130 000 tonn klær årlig. Noe av grunnen er at vi får langreiste, men billige klær fra Kina. Og apropos import fra Kina: en gjennomsnitts norsk femåring har 617 leker, de fleste like langreiste som klærne og maten. Dagbladet forsikrer oss med fete gullbokstaver i julehandelen: «Nye gladtall fra SSB. 2008 blir et gullår... Oppgangen fortsetter».

Dette er kjent fra før. Erik Dammann og Arne Næss snakket begge om «behovet for kursendring» allerede i 1974. Gro Harlem Brundtland sa det i 1987, Steinar Lem gjentar det flere ganger hvert år. Det er i og for seg ikke det at vi ikke ønsker et enklere liv, men det er faktisk ikke helt enkelt å vite hvordan. Det er her det trengs andre politiske visjoner enn klassikeren fra «Ja vel, herr statsråd»: «I am their leader, I must follow them». Et bærekraftig demokrati trenger velgere som stiller krav til sine ledere, men også politikere som stiller krav til sine velgere. Det er sterk politisk vegring mot å peke på individets ansvar, men det er en fatal misforståelse å ikke ville «moralisere» over en livsstil som bidrar til å oppfylle FNs klimapanels verste scenarier. Å påpeke at et flertall av oss har en livsførsel som ikke understøtter verken klodens økosystemer eller «et godt liv» for etterfølgende generasjoner handler om moral, ikke moralisme. Dette innebærer også en erkjennelse av at ikke alle former for frihetsutøvelse er av det gode. Det bør fokuseres mindre på frihet til og mer på frihet fra og ansvar for.

Vi er evolusjonært og kulturelt innrettet på å sikre oss goder her og nå. Det har vært en nødvendig og logisk strategi for å overleve, og det var en rasjonell handling den gang det var få mennesker, lavt forbruk og mye natur. I dag er det en livsfarlig egenskap. Selv om «livslykke» kanskje er en lite målbar størrelse, så er det dokumentert i mange studier at kurvene for livslykke og kurvene for «velstand» (for eksempel målt som BNP) skilte lag en gang ved overgangen fra 60- til 70-tallet. Velstand er relativt, det vil alltid være slik at det er en nabo eller kollega som har mer. Det er viktig å kommunisere at visjonen om det rike liv med enkle midler ikke innebærer redusert livskvalitet, snarere tvert imot, og at dette ikke dreier seg om å reversere utviklingen.

Vår manglende evne til kollektive og langsiktige løsninger betyr ikke at vi er umoralske. De fleste har er klar følelse av rett og galt, og vi erkjenner etikkens gylne regel: gjør mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg. For de fleste av oss vil også en følelse av mening i tilværelsen forutsette verdige livsvilkår på denne planeten i overskuelig framtid. Vi trenger en ny etisk og dypfølt erkjennelse av vårt ansvar her. Å endre den menneskelige atferd og etiske bevissthet er ingen enkel oppgave og det er ingen grunn til å være naivt optimistisk i så måte. På den annen side: mennesket er et fleksibelt vesen, og de holdningsendringer som har skjedd i 2007 er bemerkelsesverdige. Vi trenger imidlertid noen med politisk mot til å kreve et personlig ansvar og til å legge til rette for at ansvaret kan realiseres.