KRFS VEIVALG: Kristelig folkeparti står overfor et dramatisk veivalg, når de nå skal bestemme hvilken retning partiet skal ta videre. Skal de felle Erna Solberg som statsminister, eller må Knut Arild Hareide gå av som partileder? Video: Dagbladet, NTB Scanpix. Redigering: Ørjan Ryland Vis mer

Slik kan KrF utslette seg selv

Den politiske tyngdeloven er ikke på KrFs side. Partiet er blitt for lite, for svekket og for splittet til å opptre som regissør på den nasjonale scenen.

Kommentar

Når makten kommer i spill, blir KrF-flokken like snøblind som alle andre. Den står i fare for å utrydde seg selv som politisk kraft, skriver John O. Egeland.

Når den politiske kristenflokken går i strid med seg selv, er det ingen misjonsbasar med kringle og kaffe. Den som trodde kristen politikk kanskje handlet om nestekjærlighet og varmt samhold, må ha mistet alle illusjoner. Oppgjøret i Kristelig Folkeparti er like kynisk, fiendtlig, fraksjonert og preget av spill som i alle andre partier. I sluttfasen har det kommet inn i et spor som er velkjent når alt mobiliseres for seier: Politikken reduseres til en kamp om vedtekter og avstemningsregler. For å dekke over dette blir talene svulstigere og inderligheten mer overflatisk. Grensene mellom opphøyde verdier og personlige ambisjoner blir aktivt tåkelagt.

Det var en teoretisk sjanse for at det kunne gått annerledes. Knut Arild Hareides forsøk på å gjennomføre en åpen politisk prosess var i utgangspunktet både modig og uvanlig. Underveis har de TV-overførte fylkesmøtene også vist oss gode og typiske sider av norsk politikk: Alvor, ansvarlighet, ekte tvil om vanskelige valg og respekt for motparten. Gradvis har innslaget av toppstyrt maktkamp likevel blitt tydeligere og tyngre. Hareide og partisekretær Hilde Frafjord Johnson er blitt beskyldt for å manipulere prosessen, mens den “blå” fraksjonen har hentet støtte utenfra. Ikke minst hos Høyre og statsministeren.

Erna Solbergs godt regisserte innspill i abortsaken representerer en form for direkte innblanding i et annet partis indre debatt som er ny i norsk politikk. Det er selvsagt ikke noe overraskende at en sittende regjering gjør seg lekker for å holde på taburettene, men uvanlig at det skjer som direkte nødhjelp til en fraksjon i et annet parti. Venstresiden har vært vesentlig mer tilbakeholden med å støtte Hareide, men det skyldes neppe en høyere form for politisk dannelse. For tida er regjeringsmakten viktigere for høyresiden enn for Ap, Sp og SV.

I Arbeiderpartiet pågår stadig en indre konsolidering etter valgnederlaget og metoo-sakene. Senterpartiet har alt å tjene på at Venstre er blitt et høyreparti og at KrF ser ut til å følge samme rute. Da blir det god plass i sentrum. SV har en mild bris i seilene og tåler å være i opposisjon, men må bl.a. passe seg for at ikke Rødt blir for nærgående.

Dette kan være greit å huske i en situasjon der alle teller antall blå og røde delegater til KrFs ekstraordinære landsmøte. Det er nemlig ikke slik at en seier for den eller den andre fargen løser problemene for KrF eller for styringen av landet. Utfallet kan på ulike måter få langvarige og usikre politiske konsekvenser. Ikke minst er det mulig at blir knust KrF mellom sine egne møllesteiner og forsvinner som et mulig regjeringsparti. Ikke så veldig mange vil ta på seg sørgeklærne om det skjer.

Knut Arild Hareides politiske plan er å omdefinere hva som er det politiske sentrum i Norge. Det skal skje ved å ta Arbeiderpartiet inn i et utvidet sentrum i samarbeid med Senterpartiet. Håpet er at dette skal utvide partiets velgergrunnlag som nå svinner i takt med sekulariseringen. Taper Hareide, og det virker nå sannsynlig, vil KrF i praksis ha definert seg selv som et høyreparti. Kanskje kan et samarbeid med Høyre og FrP føre til at det blir bakt noen skuebrød som serveres KrF, men det langsiktige næringsinnholdet i et slikt politisk samarbeid er mer usikkert.

Det skal godt gjøres å bli mer usynlig i Solberg-regjeringen enn det Venstre allerede er, men uansett vil det bli krevende for KrF å utvikle eller forsterke en egen identitet. Lojalitet til en populær statsminister og til borgerlig samhold blir nok satt pris på av mange velgere - ikke minst de som foretrekker andre partier - men noen politisk klippe er det ikke. Med fire partier rundt regjeringsbordet vil det bli trangt når alle skal få tilfredsstilt sine egne markeringsbehov. Regjeringskabalens trumf er og blir Fremskrittspartiet, og der er tålmodigheten med politisk utvanning stadig svakere. FrP sliter allerede med bompenger, økte avgifter og flere kvoteflyktninger, og har ikke all verden å gi verken når det gjelder moral eller bistand.

En Støre-regjering som blir født med Hareide som jordmor, og et SV som får drive solospill på vingen, ville heller ikke blitt en robust skapning. Den politiske tyngdeloven er ikke på KrFs side. Partiet er blitt for lite, for svekket og for splittet til å opptre som regissør på den store, nasjonale scenen.

KRFS VEIVALG: Kristelig folkeparti står overfor et dramatisk veivalg, når de nå skal bestemme hvilken retning partiet skal ta videre. Skal de felle Erna Solberg som statsminister, eller må Knut Arild Hareide gå av som partileder? Video: Dagbladet, NTB Scanpix. Redigering: Ørjan Ryland Vis mer