MÅ PRIORITERES: Barnefattigdom er blitt et økende problem i Norge. Foto: NTB Scanpix
MÅ PRIORITERES: Barnefattigdom er blitt et økende problem i Norge. Foto: NTB ScanpixVis mer

Slik kan Norge unngå å havne i fattigdomsfella

En ny modell for barnetrygd må ryddes av veien. Deretter kan vi gå løs på resten av kampen mot barnefattigdom.

Meninger

Det begynner å bli en gjenganger at FN-systemet kommer med advarsler om utviklingen på nivået av barnefattigdom i Norge. Mye går godt i landet vårt, men at hvert tiende barn nå vokser opp i en familie som lever i «vedvarende lavinntekt», er urovekkende.

Kurven er ikke god. Andelen barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt økte fra 3,3 prosent i 2001 til 7,2 prosent i 2004. Andelen var deretter relativt stabil i flere år, før den igjen begynte å øke fra 7,5 prosent i 2011 og videre år for år til 10,3 prosent i 2016.

FN nevner denne gangen økning av barnetrygden som et viktig grep for å stoppe utviklingen. Dermed er vi straks inne i en debatt som viser hvorfor det har vært så vanskelig å motvirke den elendige trenden. Barnetrygden har ikke vært prisjustert siden 1996. Å løfte den skikkelig nå, vil utløse store kostnader for staten. Men å øke barnetrygden er ikke det eneste saliggjørende, løsningen krever flere politiske grep. Som også er kostbare. Slik er vi kommet i en låst prioriterings- og kostnadsdebatt der det ene forslaget spenner bein på det andre.

Et godt sted å starte for å løsne opp i knuten, er å bli enige om en ny modell for barnetrygden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har vært gjort forsøk på å rydde opp. Et utvalg som har sett på støtten for barnefamilier, presenterte i fjor sin rapport. De hadde som mandat å holde seg innenfor dagens pengebruk, og kom fram til flere konkrete forslag: kutte kontantstøtten, gjøre barnehage gratis og SFO gratis på sikt. I tillegg ville de behovsprøve barnetrygden, og dermed øke den kraftig for de laveste inntektene og trappe den ned gradvis fra de med mildere inntekter. For et par med ett barn ville barnetrygden forsvinne helt når familieinntekten oversteg 648 000 kroner. Mindretallet i utvalget var imot en behovsprøving, fordi den såkalte marginalskatten (skatten på sist opptjente krone) blir urimelig høy, og dermed et økonomisk argument for store inntektsgrupper om å jobbe mindre.

Dette viser hvor vanskelig det er å komme fram til en god løsning. Selv om den behovsprøvde modellen reduserer barnefattigdommen mer, er behovsprøvingen uheldig totalt sett fordi den motiverer til ikke å jobbe. Mellomløsningen er å øke den litt mer moderat, og skattlegge den. Slik får man målrettet innsatsen, men med en mykere fordelingseffekt. De som sliter i midten får mindre av den økonomiske belastningen.

Det er en fornuftig tilnærming, som både Fremskrittspartiet og KrF har landet på. Får vi denne saken ut av verden, kan Stortinget gå løs på den neste jobben: investere i gratis barnehage og SFO. Begge deler må regnes som en naturlig del av utdanningsløpet og dermed som rein investering i humankapital. Slik kan Norge unngå å havne i fattigdomsfella.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook