Slik kan Palestina-konflikten bli løst

SÅ ER KRIGEN I GANG igjen med Israels drap av Hamas-aktivister og gjengjeldelse fra Hamas. Mange vil i dag hevde at Oslo-avtalens sammenbrudd og senere mislykte initiativ av Tenet, Mitchell og Zinni skyldtes en manglende visjon om hva palestinerne skulle ende opp med til slutt. Kan man vente at palestinerne vil godta en plan der den nye staten skal utgjøre bare 40-50 prosent av 1967-territoriene? Et vegkart uten bestemmelsessted er ikke noe godt kart. Og er det noen grunn til å stole på amerikanerne denne gang? De som har politisk innflytelse i Det hvite hus er ikke akkurat palestinavennlige. Donald Rumsfeld omtaler Israels okkupasjon som den «såkalte» okkupasjon, Richard Perle og andre var konsulenter for tidligere statsminister Benjamin Natanjahu, og Karl Rove, som kanskje har størst innflytelse på presidenten, har rådet Bush til å legge seg enda nærmere Sharon i Midtøst-konflikten. USA gir enorme summer til Israel der ikke lite brukes til forsvaret. President Bush har derfor en enestående mulighet til å presse Israel hvis han vil. De eneste som har forsøkt dette, er Bush den eldre og hans utenriksminister James Baker, som kuttet låneprogrammet til Israel da koloniseringen av de palestinske områdene gikk for vidt. Som andre okkupasjonsmakter i historien dikterer Israel sine motstandere og har krevd sju dager uten «terrorisme» før man overhodet er villig til politiske samtaler med palestinerne. Hykleri, for tidligere har man hatt flere ukers ro uten at israelerne har tatt noe initiativ til dialog.

DET SIES OFTE at Bush er påvirket av den jødiske lobbien i USA. Men jødene i USA stemmer sjelden republikansk. Langt mer viktig er de kristne evangeliske fundamentalister som utgjør 15-18 prosent av hans velgere. Da Bush på denne tid i fjor krevde tilbaketrekking av israelske tanks fra Vestbredden, fikk Det hvite hus over 100.000 sinte e-postbrev fra disse gruppene. Som Bushs politiske guru Karl Rove har sagt, man kan ikke støte fra seg så mange velgere. Utsiktene til løsning av palestina-konflikten er ikke gode. De store demografiske endringene i Israel har lagt grunnlaget for en ekstrem høyrepolitikk. Arbeiderpartiet har ikke klart å få oppslutning i det multi-etniske samfunnet, og savner røtter i den voksende arbeiderklasse av russiske og orientalske jøder og er blitt et parti for Askenaze-jøder fra det øvre borgerskap, tidligere kibbuzmedlemmer og mer konservative arabere. Selv om de fleste israelere ved gallup-undersøkelser støtter en palestinsk stat, tilbaketrekking av jødiske bosetninger på Vestbredden og Gaza, og to hovedsteder i Jerusalem, stemmer de på Sharon . Okkupasjonen av de palenstinske områdene er de siste år supplert ved en åtte meter høy mur, ikke sjelden ledsaget av piggtråd og skyttergraver, ofte flere kilometer inne på Vestbredden. Dette har blant annet ført til at gamle oliventrær, over 80 000 er blitt fjernet, ofte rykket opp med rota og til dels omplantet i villaene til velstående israelere. Over 30 000 palestinere har mistet livsgrunnlaget, men over 200 000 palestinere vil egentlig bli affisert. Mange palestinere mellom den grønne linje - 1967 grensen - og muren vil finne livet så uutholdelig at de sannsynligvis vil flytte innenfor murene og dermed skape et nytt flykningproblem. Målet synes å være å splitte opp Vestbredden og hindre en framtidig sammenhengende palestinsk stat - noe som for øvrig alltid har vært Sharons plan.

SHARON har vært den ivrigste pådriver for nybygging på okkupert palestinsk område. Disse såkalte utpostene er i virkeligheten ofte en samling av landsbyer med skoler, veger og offentlige tjenester. Det positive i utviklingen er at kanskje 70 prosent av de 230000 nybyggerne nå har lyst til å flytte tilbake til Israel hvis de blir kompensert økonomisk, ifølge nyere gallup. Sharon er den som mer enn noen kan få nybyggerne med på dette. En av de største trusler i verden i dag er spredning av masseødeleggelsesvåpen. USA har under Bush senket terskelen for bruk av atomvåpen, et farlig signal til resten av verden. Bush-administrasjonen er interessert i «brukbare» atomvåpen og har klart å overtale kongressen til å finansiere forskning med tanke på kjernefysiske våpen som kan sprenge underjordiske bunkere. Radioaktiviteten vil ved bruk av slike våpen kunne spre seg i 1 km omkrets og i byer drepe noen tusen mennesker. Amerikanske planer her underminerer selvsagt tabuet mot atomvåpen og undergraver arbeidet for å hindre spredning av kjernefysiske våpen. Spredningen av atomvåpen i Midt-Østen vil neppe kunne stanses før Palestinakonflikten er løst Så lenge Israel har atomvåpen vil selvsagt Iran og andre arabiske land forsøke å skaffe seg slike. Stiller Iran seg utenfor ikke-spredningsavtalen som Nord-Korea har gjort, blir det selvsagt vanskelig å få andre land til å avstå fra ikke-spredning.

UTEN EN TO-STATSLØSNING som må komme snart, er et anti-spredningsprogram omsonst. Sharon vil selvsagt stritte mot tanken på å fjerne atomvåpen i eget land, men tidligere regjeringer har ikke vært fullstendig avvisende til en slik plan. En kjernefysisk atomfri sone i Midt-Østen vil selvsagt kreve garantier fra USA overfor Israel. Tidligere sa Bush-administrasjonen at man måtte vente på valget i Israel før noe kunne gjøres, så måtte man vente til palestinerne hadde skaffet seg en mer moderat leder enn Arafat, og så måtte krigen mot Irak avsluttes før man kunne skride til verket. Norge som aktør i Oslo-prosessen har et stort ansvar for stadig å minne USA om at fine talemåter er ikke nok. Handling må til. Abbas og Sharon har nylig hatt foretrede for den amerikanske presidenten, og Sharon fikk det igjen som han ville med stempling av palestinske opprørere som terrorister og krav om innstilling av all fiendtlig palestinsk aktivitet, mens nybyggingen fortsetter og 6000 palestinere innesperret i israelske fengsler og leirer.

LØSNINGEN på palestina-konflikten er egentlig enkel, men det er mangel på vilje hos amerikanerne som er bøygen. USA bør presse Israel til evakuering av alle «utposter» på palestinsk område. Israel må tvinges til å gi opp okkupasjonen og trekke seg tilbake til 1967 grensene. USA har et pressmiddel: dollars. I dag kan ikke Israel fungere uten økonomisk støtte fra storebror. Palestinerne må godta at flyktningene ikke kan vende tilbake til sine opprinnelige hjemsteder. I dag er en slik aksept mulig siden gallup-undersøkelser tyder på at opptil 90 prosent av flyktningene ikke nødvendigvis vil tilbake hvis de i stedet får økonomisk kompensasjon. Så må FN inn med en internasjonal fredsstyrke.