Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Det grønne skiftet:

Slik kan staten trylle fram 300 milliarder til grønn omstilling

Norge trenger en grønn, statlig investeringsbank.

Bør lage bank: Finansminister Siv Jensen (Frp) og regjeringen bør opprette en grønn, statlig investeringsbank, skriver spaltist Roman L. Eliassen.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Bør lage bank: Finansminister Siv Jensen (Frp) og regjeringen bør opprette en grønn, statlig investeringsbank, skriver spaltist Roman L. Eliassen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Alle er enige om at vi trenger en grønn omstilling av den norske økonomien.

Likevel makter regjeringen knapt å hoste opp noen smuler til grønn omstilling i neste års statsbudsjett, og har innrømmet at vi bare må gi opp våre klimamål for 2020.

Regjeringens politikk for klima og grønn næringsutvikling er kort sagt trist som faen.

Om vi skal løse klimakrisen og samtidig sikre nye arbeidsplasser i Norge, må vi investere milliarder på milliarder i ny industri og andre næringer som vi kan leve av i fremtiden.

Da holder det uansett ikke bare å bevilge noen ekstra kroner her og der i statsbudsjettet. Vi må ta strukturelle grep som sørger for at både offentlige og private penger brukes på grønn, produktiv virksomhet.

Vi har en mangel på grønne utlån, samtidig som finansielle investorer ønsker flere grønne objekter å investere i. I et nytt notat fra Manifest tankesmie foreslår vi en grønn, statlig investeringsbank som kan bidra til å løse disse to problemene samtidig.

Systemet står ikke i stil til problemet. Slik dagens penge- og finansvesen er innrettet, føres store deler av pengene på avveie. Det fører til et enormt sløseri i et samfunnsperspektiv, og undergraver det grønne skiftet. Nye penger skapes, ut av ingenting, av private banker når de gir lån.

Tanken bak det er at de skal gi lån til produktive investeringer, slik at nye penger går til ny verdiskaping. I dag går derimot over 60 prosent av de norske bankenes utlån til eiendom. Under 2 prosent går til industri – og tilsvarende lave andeler til andre typer næringer.

Dette er en grov samfunnsmessig feilprioritering av kreditt. I tillegg har det alvorlige bivirkninger i form av «økonomisk forurensning»:

Boligprisene presses opp, og den finansielle stabiliteten trues – norske husholdninger er blant de mest gjeldstyngede i verden. Vi har en nesten helprivatisert pengeforsyning gjennom et bankvesen som primært er opptatt av andre ting enn å tjene samfunnets mål om verdiskaping – fordi de, naturlig nok, gir lån til det som er mest lønnsomt og minst risikabelt for dem, altså bolig.

Vi trenger altså en reform som gjør norske utlån grønnere.

Samtidig er det en stadig økende bevissthet blant finansielle investorer om at klimarisiko er finansiell risiko. Det er en stor og økende etterspørsel etter «grønn finans» og grønne obligasjoner. For eksempel har Storebrand Asset Management, den største institusjonelle investoren i Norge (etter Oljefondet), lagt om til en bærekraftig investeringsprofil.

Utfordringen er at risikoen ved mange grønne investeringer er for høy, og at private investorer har for kort horisont i forhold til samfunnets langsiktige utfordring med bærekraft og klimakrise.

Selv om det er positivt med en økende vilje til å investere grønt, må vi aldri tro at kapitalmarkedene skal redde verden. Det trengs tydelig politisk lederskap.

Vi trenger langsiktig, tålmodig kapital som markedet ikke kan formidle på egenhånd. Den private kapitalen som svirrer rundt der ute, må gjennomgå en transformasjon for å bli langsiktig. Vi må ha en transformatorkiosk.

Her kommer den grønne, statlige investeringsbanken inn i bildet. En slik bank kan bidra til å løse mangelen på grønne utlån, og samtidig gi grønne investorer et sted å investere. Hvordan?

Banken vil fungere slik: Staten skyter inn startkapital. Banken utsteder så grønne obligasjoner i markedet – som Storebrand og co. er så giret på å kjøpe. På den måten låner banken inn privat kapital, som den så låner ut til grønne investeringer.

Slik omdirigeres privat kapital i tråd med samfunnets behov – fra det brune til det grønne.

Men ikke nok med det: Staten får mangedoblet de pengene den selv skyter inn. For hver million staten bevilger til banken, kan den låne ut seks millioner (i vårt eksempel, som har en moderat belåningsgrad).

Som en statlig aktør kan investeringsbanken ta langsiktig risiko som markedene ikke har tålmodighet til. Staten går foran: Gjennom sine utlån gir banken et kvalitetsstempel til nye investeringer, og kan skape nye lønnsomme markeder, som private aktører gjerne vil investere i.

Banken skal samarbeide, ikke konkurrere, med eksisterende finansinstitusjoner. Det gir en vinn-vinn situasjon for stat og marked.

Det er noen mulige skjær i sjøen med en slik bank. Blant annet må driften være politisk uavhengig, så den ikke velger prosjekter basert på politisk prestisje. Dessuten må banken ansette høykompetente mennesker innen bankvirksomhet, relevante næringer og fag, teknologi og innovasjon.

Den må forankres regionalt for å sikre utvikling i distriktene og nærhet til verdiskapingen rundt om i landet – der verdiskapingen faktisk skjer.

En statlig investeringsbank er ingen ny idé. Andre har vært inne på ideen om en grønn investeringsbank i Norge. Det finnes minst 90 statlige investeringsbanker rundt om i verden (blant annet Den nordiske investeringsbanken, som Norge er medeier i).

Tyske KfW har vært en nøkkel til Tysklands økonomiske suksess i hele etterkrigstiden; Skottland har nylig opprettet en statlig investeringsbank som skal fremme grønn og rettferdig omstilling.

Påtroppende leder i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har lovet å gjøre om deler av Den europeiske investeringsbanken til en klimabank som skal mobilisere 1000 milliarder euro i grønne investeringer – ca. 10 000 milliarder kroner – frem mot 2030 (like mye som det norske Oljefondet).

Om vi sammenligner med statlige investeringsbanker i andre land (opp til 1,5% av BNP i statlig kapital), og justerer for størrelsen på Norges økonomi, kunne en norsk investeringsbank ha et omfang av 50 milliarder kroner i statlig kapital – og dermed drøyt 300 milliarder kroner i utlånskapasitet til grønn verdiskaping i Norge.

Det ville monne!

Til sammenligning får klimafondet Nysnø bevilget 700 millioner i statsbudsjettet for 2020 – Snøfnugg, når vi vet hvor mye som trengs.

Det er mulig vi kan oppnå de samme målene ved en massiv satsing på de institusjonene vi allerede har, som Nysnø og Enova, samtidig som vi gjennomfører en grønn reform av pengepolitikk og pengevesen.

En grønn, statlig investeringsbank vil uansett bare være en del av løsningen. Det avgjørende er at vi faktisk foretar en massiv satsing, og tar strukturelle grep som sørger for at samfunnets pengestrømmer fremmer, ikke hindrer, grønn omstilling.

Da kan vi ikke lenger overse at penge- og bankvesenet er rigget på en særdeles ineffektiv måte, der nye penger går til gamle hus, heller enn til ny, grønn industrireising. Vi må sette systemet i stand til å takle problemet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media