Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Svalbardtraktaten 100 år:

Slik kan vi miste Svalbard

Og dermed også noe av vår egen rikdom.

NORSK? Her fra en såkalt supermåne og total måneformørkelse i Longyearbyen i 2018. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
NORSK? Her fra en såkalt supermåne og total måneformørkelse i Longyearbyen i 2018. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer
Kommentar

Hva skal vi egentlig med Svalbard? 61 022 kvadratkilometer med stein, isbre og løsmasse, nesten øverst ved Nordpolen fra 74 grader nord.

Kanskje ville det vært like greit å la Trump kjøpe det? Eller gitt det til kineserne som en forsoningsgave for alt det gale vi har gjort? Eller dele det med russerne?

Eller gjort som poeten Harald Sverdrup en gang foreslo: Å gjøre hele øya til et naturreservat for naturvernere:

«Send dem til Svalbard, kjøl dem ned, dypfrys dem, la dem få dyrebeskytte hverandre deroppe, sett dem ut til isbjørnfor, gi dem en polarnatt i hue», som han skrev.

FORSVANT: Gruvearbeiderne Kevin Berg (t.v), Sigfred Hansen, Bjørn Ivar Toften og Joel Parkhage sa i 2006 at de trivdes godt i Svea. Nå er gruva lagt ned.
Foto: Jan Morten Bjørnbakk / SCANPIX
FORSVANT: Gruvearbeiderne Kevin Berg (t.v), Sigfred Hansen, Bjørn Ivar Toften og Joel Parkhage sa i 2006 at de trivdes godt i Svea. Nå er gruva lagt ned. Foto: Jan Morten Bjørnbakk / SCANPIX Vis mer

VI HAR SLUTTET å ta ut kull. Vi fant aldri noe olje på land. Og vi tillater ikke lengre jakt på isbjørn. I det siste statsbudsjettet er det ført opp som et rent underskuddsforetak.

I 2020 har vi budsjettert å bruke 556,3 millioner på øygruppa. Samtidig forventer vi bare å få tilbake 176,7 millioner i skatter og avgifter. Dermed er underskuddet på 375,8 millioner kroner.

For staten er jo ikke det mye penger, det er under halvparten av de 850 millionene Statsbygg allerede har brukt på å planlegge et nytt regjeringskvartal. Og det er før de har begynt å bygge.

FLERE UTLENDINGER: Andelen utledninger har økt jevnt og trutt i den norske byen Longyearbyen. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet
FLERE UTLENDINGER: Andelen utledninger har økt jevnt og trutt i den norske byen Longyearbyen. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet Vis mer

Men likevel: Hva trenger vi egentlig Svalbard til?

SVARET LIGGER under meg her. Under køya, stålet og båtbunnen til kystvaktskipet, «K/V Barentshav». Over to hundre meter ned.

Når jeg skriver dette så kjemper jeg imot den søvndyssende vuggingen til kjempen Barentshavet. Som med sine 1,4 millioner kvadratkilometer hav insisterer på å vugge meg til søvn, på tross av at jeg vil være våken.

Rett fram er det bare snøføyk og de gråsvarte bølgene. Bak meg er det bare kilometer og kilometer med tung sjø. Men selv om det på overflaten ser dødt ut, så yrer dette havet av liv: Torsk, hyse, lodde, sild og reker er bare noen av artene som har dette havet som hjem.

SVALBARD ER EN helt avgjørende brikke i norsk fiskeriforvaltning. For det gir oss rett å bestemme over titusenvis av kvadratkilometer med fiskeriressurser. Og sikrer oss historisk tilgang til havområder vi er helt avhengig av.

Det er også det ytterste festepunktet for det norske havriket, et imperium med sine 1 979 179 kvadratkilometer er langt større enn den tynne steinstripen på vestsiden av Skandinavia, som består av 323 808 kvadratkilometer.

Fiskevernsonen ved Svalbard, med sine 803 993 utgjør nesten halvparten av dette imperiet.

Og da har vi ikke begynt å snakke om olje og gass i det samme området.

NORSK BY? Longyearbyen.
NORSK BY? Longyearbyen. Vis mer

HISTORISK ER DET like naturlig å definere land ut ifra havområdet, enn fra landområder.

På samme måten som kan argumentere for at Tønsberg er Danmarks eldste by, siden Viken historisk var en del av det danske havområdet, så ble Norge definert som skipsleia nordover langs norskekysten.

MEN ALT DETTE hviler på at vi beholder Svalbard som norsk. Og som en avgjørende brikke i dette spillet, har regjeringen gjort norske småbarnsfamilier som Norges fremste våpen for å hevde suverenitet på øygruppa.

For det beste argumentet for at Svalbard er norsk, ikke russisk, svensk, kinesisk eller thailandsk, er at det bor nordmenn der.

«Et av hovedmålene i svalbardpolitikken er å holde ved lag det norske samfunnet på Svalbard», står det i sist Statsbudsjett. Videre skriver de at målet skal oppfylles «gjennom familiesamfunnet i Longyearbyen og til dels gjennom bosettingen i Ny-Ålesund».

MEN I LONGYEARBYEN blir det stadig færre nordmenn. Og flere utlendinger.

I 2010 utgjorde nordmenn 83 prosent av befolkningen. I dag utgjør nordmenn «bare» 64 prosent. Og andelen utenlandske statsborgere øker dramatisk.

For mens den norske andelen av befolkningen nesten står på sted hvil, i 2010 var det 1707 nordmenn i 2020 var det 1546, har det gått fra 354 utlendinger til hele 898 utlendinger i 2020, mer enn en dobling i de norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det viser ferske tall fra Skattekontoret i Longyearbyen.

HVIS MAN legger til de 460 fastboende i den russiske bosetningen Barentsburg, og de ti fastboende polakkene ved forskningstasjonen Hornsund, så blir det totale antallet utlendinger på Svalbard 1 368. Da er vi bare 178 personer fra å bli i mindretall på Svalbard.

Det er ikke første gang nordmenn blir i mindretall på Svalbard. Under den kalde krigen så bodde det cirka 2000 russere og ukrainere i Pyramiden og Barentsburg, dobbelt så mange som i Longyearbyen.

Men da subsidierte ikke Norge at utlendinger bosatte seg i de norske bosetningene.

FOR DET ER INGEN tvil om at nedleggingen av kulldriften har ført til eskalering av avnorskifiseringen av Svalbard.

«Før kunne vi si at Svalbardsamfunnet var bygd på tre hovedvirksomheter. Det var som en stol med tre ben: Gruvevirksomhet, turisme og forskning. Det fjerde stolbenet var den lokale kulturvirksomhet! Det gjorde at stolen stod stødig og ikke vaklet. Når gruvevirksomheten nå fases ut, vakler «stolen» siden det mister et viktig ben», sier Leif Mange Helgesen, som var prest på Svalbard i 12 år, fram til 2018.

«Utfordringen er å skaffe nye arbeidsplasser, og beholde Longyearbyen som et samfunn som har hovedvekt på norske arbeidsplasser. De siste årene har det vært en utvikling hvor prosentandelen av nordmenn har gått ned, mens antall utlendinger har økt. Det reiser flere spørsmål. Hvor stor skal Longyearbyen være, og i hvilken grad skal norske subsidier støtte en utenlandsk tilstedeværelse», sier Helgesen.

I DAG ER REISELIV den største næringen i Longyearbyen. Men har reisebransjen vært en god forsvarer av norsk suverenitet?

Planen til regjeringen var enkel: Når man skulle legge ned gruvene, så skulle gruvearbeiderne omgjøres til turguider, renholdere og restaurantarbeidere.

Mens det gamle kullselskapet Store Norske bygde skoler, veier og samfunn, så har ikke reiselivsnæringen klart å drive samfunnsbygging på samme måten. I stedet har det ført til økt cruisetrafikk og press mot sårbare områder.

Men mens Store Norske var lovpålagt å skaffe bosted til sine ansatte, så må de som rekrutteres til reiselivsnæringen slåss om plass på et trangt privat arbeidsmarked. Noen ender opp i husvogner.

«FOLK HOLDER UT noen få sesonger, blir leie eller utbrent og slutter i yrket. Det må tas grep for å beholde erfarne guider. Det vil øke kvaliteten på reiselivsproduktet, sikkerheten og stabiliteten i befolkningen i Longyearbyen», sa guiden Elida Langstein til Svalbardposten i 2018.

Da avslørte lokalavisa at guidene i de ulike reiselivsbedriftene hadde «lange arbeidsdager, mangel på overtidsbetaling og dårlige arbeidsforhold. De frykter også for sikkerheten».

Nå har det blitt gjort flere forsøk på å regulere bransjen. Men regjeringen kan også virke litt rådville i møte med problemstillingen. Blant annet har de forsøkt å demme opp for utvikligen ved å flytte statlige arbeidsplasser til Svalbard.

De har allerede fått Forbrukerrådet til å flytte et kontor dit. Nå skal Norsk HelseNett SF etablere en egen enhet med fem medarbeidere i 2020. Men det spørs om papirflyttere kan redde samfunnet?

DET ER NÅ 12 år siden jeg selv bodde i Longyearbyen, så jeg skal passe meg for å late som om jeg er noe svalbardekspert, eller at jeg sitter med fasiten, men når jeg snakker med de svalbardianerne jeg kjenner: så er de enig om en ting:

Foreløpig har ikke reiselivsnæringen klart å være et fullgodt alternativ til oljebransjen hvis målet skal være det regjeringen har bestemt: Her skal det bo norske småbarnsfamilier.

Eirik Berger, som inntil nylig var en del av Lokalstyre for partiet Venstre og varaordfører, sier de lenge slåss for å unngå at kullet ble faset ut.

«VI KUNNE ikke helt uten videre skjønne at en ensidig avvikling av kulldriften var det beste alternativet. Bergverksindustrien sørger for viktige metaller til produksjon av jernbaneskinner, mobiltelefoner og elbiler. Det er kanskje en ubehagelig erkjennelse at bergverksdrift er viktig for å få i gang det grønne skiftet, men den blir ikke mindre sann av den grunn», skriver Berger. Men også han tror kull-kampen er over.

«Hva skal man gjøre på Svalbard når kulldriften fases ut? Turismen har økt betydelig de siste årene, og det er en næring som befinner seg i et underlig paradoks. Det er jo en næring som var ønsket. Samtidig er det en næring man egentlig bare sånn halveis ønsker seg, primært siden det utgjør en slitasje på naturmiljøet. Jeg tror nok man bør vurdere om vi skal ha store oversjøiske cruiseskip med 5-6000 mennesker om bord til Svalbard. Skulle det skje noe med et slikt fartøy så er ikke beredskapen på Svalbard i nærheten av å være dimensjonert for å håndtere det», skriver Berger.

Han skryter av store deler av reiselivsnæringen, som han mener er «sitt ansvar bevisst». Men det gjelder ikke alle.

«Men så kommer det en evig strøm med frifanter opp for å skumme fløten i høysesongen og som ikke er organisert og gir faen. Virksomheter som ikke er lokalisert i Longyearbyen og betaler skatt, og som lite trolig betaler sine "ansatte" i henhold til noe som heter tariff», skriver Berger.

FOR DET ER IKKE bare det at Longyearbyen er et samfunn som er i ferd med å få flere utlendinger. Også de økonomiske forskjellene mellom innbyggerne har blitt langt større, enn tidligere. Både når det gjelder lønn og bolig. Mens noen må bo i husvogner og får betalt langt under tariff, har andre statlige jobber som gir høye lønninger og sikrer god bolig.

Journalist Line Nagell Ylvisåker, som har bodd på Svalbard i snart mer enn 15 år, og selv har familien sin i Longyearbyen, skriver til meg at det virker som at klasseskillet mellom offentlig/statlig og private ansatte har økt.

«Om regjeringen ønsker at private bedrifter skal være med å betale deler av kostnadene ved Svalbard, og legge til rette for et familiesamfunn, må de legge til rette for næringer med lønns- arbeids- og boligbetingelser som gjør det attraktivt også for dem», skriver hun.

HUN TROR IKKE REGJERINGEN forutså den store økningen i turismen som kom etter den siste stortingsmeldingen om Svalbard.

«Om de hadde vært i forkant med krav som sertifisering av guider, samt satt et tak for antall båter og turister som kunne komme hit før den ønskede økningen, så hadde man styrket den seriøse delen av bransjen, og unngått veksten i den useriøse delen av næringen som vi har hatt nå», mener hun.

Ylvisåker mener også regjeringen bør tenke mer på hva turismen gjør med klima.

«Det er ironisk at Longyearbyen skal leve på det stadig økende antallet turister som vil komme hit for å se på klimaendringene. I hvert fall hvis klima var grunnen til at de la ned gruva i Lunckefjell».

PÅ MANGE MÅTER så går bare Svalbard-samfunnet gjennom de samme endringene som fastlands-Norge. Ulikhet og sosial dumping har ført til at norske arbeidsplasser har blitt byttet ut med østeuropeiske eller søreuropeiske ansatte. I stedet for å investere i eldre og norske ansatte, så har det vært for fristende for bedriftene å ansette unge mennesker fra hele verden, som både er villig til å jobbe lengre dager og få mindre betalt.

Vil turistnæringen kunne spille den rollen som gruvedriften gjorde: sikre norske arbeidsplasser og bygge samfunn?

Norske småbarnsfamilier er ryggraden til Svalbard-samfunnet. Hvis de forsvinner, så kan vi miste suvereniteten.

Tiden vil vise om reiselivsnæringen kan stå like bergstøtt som gruveindustrien.

ISBJØRN I BYEN: Marie Lørup Stenshøj bor på Svalbard, og da hun skulle lufte hunden sin, fikk hun litt av en overraskelse. Video: Marie Lørup Stenshøj Vis mer