De juridiske lærebøkene peker på tre forhold som må være oppfylt for at loven skal være lik for alle. Folk må kjenne sine rettigheter, de må være i stand til å gjøre sine rettigheter gjeldende, og de må ha adgang til domstoler eller andre organer som kan avgjøre saken.
Nå kan det føyes til et fjerde punkt: Saksbehandlingen i offentlige etater må ha en kvalitet som gjør at enkeltmenneskenes rettigheter og rettsvern er reelt. Førstelinjen i rettsstaten er, for folk flest, instanser som NAV, UDI, bygningsmyndighetene, osv. De færreste har råd til advokat eller langvarige rettsprosesser. I jussens verden er gode råd rådyre.
Adgangen til rettsstaten blir stadig mer eksklusiv, og en ny milepæl bekrefter dette. Ordningen med fri rettshjelp skal sikre at personer som ikke har råd til advokat, får juridisk bistand. I dag er inntektsgrensen for å få slik hjelp så lav at selv uføretrygdede på minstesats faller ut av ordningen. Det var i mai i år at inntekten til enslige uføretrygdede, som mottar minsteytelse, for første gang oversteg inntektsgrensen til rettshjelpsordningen. Det var Dagsavisen som først omtalte dette.
De to advokatene Lene Wallem og Fredrik Sverstad Eriksen, som jobber med trygderett, sier til avisa at det nå kommer vedtak på vedtak med avslag på søknader om fri rettshjelp. Inntektsgrensen har ikke vært oppjustert siden 2009, da den ble satt til 246 000 kroner. Minstesatsen på uføretrygd er på litt over 247 000 kroner før skatt. En drøy tusenlapp i årsinntekten er altså nok til at folk får avslag. I den andre enden av justissektoren får de dyreste advokatene godt over 4000 kroner - i timen.
Skutt i ryggen for åpent kamera
I en rapport fra SINTEF i 2016 gikk det fram at over 50 000 vedtak som ble fattet i NAVs førstelinje i 2015 ble påklagd til NAVs klageinstans. Av disse klagene ble 42 prosent omgjort. Ifølge rapporten var mangelfull utredning hovedårsak til at så mange vedtak ble omgjort. Det indikerer at også den siste NAV-skandalen handler om grove systemfeil som svekker folks rettsvern.
Det er mye godt å si om rettsvesenet og det norske embetsverket. Men utviklingen går i feil retning. I praksis finnes ikke lenger fri rettshjelp. Vi ser også konturene av en ny type klassejuss der det ikke er lovene som setter skiller, men den økonomiske muligheten til å få sin rett. Denne utviklingen bryter ned rettsstatens troverdighet og tilliten til at alle er like for loven.
