ALBUM: «Basement Tapes»-feberen herjer. Selv våre fremste dylanologer får kose seg med sanger og innspillinger de knapt visste at eksisterte. Det er som om kjelleren i Big Pink hadde en ekstra krypkjeller hvor Bob Dylan og The Band gjemte vekk tagninger nærmest som en prank for framtida.

Fra samme krypkjeller dukket det «plutselig» opp en ekstra pappkasse med ikke tonesatte Dylan-tekster fra 1967. Disse ble overlevert superprodusenten - og Dylans Rolling Thunder Revue-gitarist - T Bone Burnett, som i sin tur lot et håndplukket lag av artister lage melodier til tekstene.

«Mermaid Avenue»-opplegg Elvis Costello, Jim James (My Morning Jacket) og Marcus Mumford (Mumford & Sons), Rhiannon Giddens og Taylor Goldsmith (Dawes) utgjør The New Basement Tapes.  Et bra lag, for all del, men hovedinntrykket er, dessverre, blandet.  

Vi sitter altså her med et prosjekt som i praksis er en vri på hva Wilco og Billy Bragg gjorde med etterlatte tekster fra Dylan-forbildet Woody Guthrie på «Mermaid Avenue»-platene, som åpnet nye luker til Guthrie-forståelsen og avlet varige kataloghøydepunkter for de involverte.  

Det er derimot lite ved «Lost On The River» som tilsier det samme.  

T Bone Burnetts produksjonsklo som alltid bortimot uangripelig: Skal du ha voksen, tjukk, organisk, ambient, moden og Grammy-aspirerende vaffeljakkelyd, går du til ham.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Smilet i musikken På den annen side: «Basement Tapes» var morsom og melankolsk, løssluppen og innfallsrik, en lang, humørfylt meditasjon over amerikansk rootsmusikk.  

«The New Basement Tapes»-prosjektet preges derimot av ærefrykt og en litt for seriøs tilnærming, det er for lite smil og tongue-in-cheek i musikken.  Et misforstått alvor, selv om det er lite å si på lidenskap og dyktighet. Den instinktive spiriten er ikke like påtrengende.  

Kjellermagien Hva kunne vært gjort for å få dette til å føles mer som en viktig gjenoppdagelse enn som et kuriøst sidespor?   

Det er rause tilbud av parallelle fortellinger, svært ulike versjoner av samme tekstutgangspunkt, men knapt noen som rører på samme måte som de originale kjelleropptakene gjorde.  Selv om håndverk, fagfolk, skisser, og alt mulig peker i riktig retning.  

Kanskje står vi her ved nøkkelen til hvorfor de originale «Basement Tapes» er rockmytologiens Dødehavsruller, og en viktig brikke i forståelsen av Dylans livslange prosjekt.  

Magi kan ikke bevisst rekonstrueres, den må bare skje. Og det skjer dessverre ikke her, de beste artister, produsenter og intensjoner til tross.

• «Lost Songs: The Basement Tapes Continued» er tittelen på dokumentarfilmen som ledsager The New Basement Tapes-albumet. Filmen er regissert av Sam Jones.