Slik lever de der

TROMSØ (Dagbladet): Så veit vi også litt om hva de forlyster seg med i Sør-Korea: de dreper og pisker hverandre. I alle fall på film. To av filmene på filmfestivalen i Tromsø er nemlig fra dette lille landet der lengst i øst.

Sør-Korea er sperret inne av en uberegnelig, fattig og aggressiv bror i nord, en halvsovende kinesisk kjempe i vest og er ellers omgitt av hav. Kanskje er det derfor sørkoreanerne, i henhold til vår ytterst beskjedne kunnskap, stort sett holder seg innendørs. Og kanskje er det denne følelsen av innestengthet både som land og folk, som gjør at sørkoreanske filmskapere - to av dem, i alle fall - skildrer alt det skrekkelige som kan skje mellom fire vegger?

  • «Den stille familien» handler om noen dagers hendelser på et overnattingssted ute i det sørkoreanerne kaller fjellet. En ny familie har overtatt som stedets vertskap, uvitende om at det er svært få turister der. Derfor gjør de seg all verdens flid med å passe på de få som kommer.
  • «Løgner» forteller om en 18 år gammel skolejente som av uforståelige grunner blir så kåt på en skulptør hun snakker med i telefonen, at hun bestemmer seg for å tilby ham sin jomfrudom. Hun setter seg på toget, reiser til mannen, som er dobbelt så gammel som henne {ndash} og heller ingen Johnny Depp, akkurat - og lar det stå til.
  • Men slik lever de der, altså - og så kan man jo lure på hva sørkoreanerne hadde sagt hvis de skulle slumpe til å se to norske filmer, for eksempel Knut Erik Jensens? I den første har man sex i en robåt full av sei, i den andre gnir man seg inn med fiskens innvoller før samleie.

Men tilfeldighetene vil ha det til at de tre første gjestene alle begår selvmord. Dårlig PR, tenker far i huset, og setter bror og sønn i gang med å begrave de døde. Da er helvete løs og folk dør i det rene slapsticktempo filmen ut.

Morsomt? Tja, litt for mye av det gode, kanskje, men også mer befriende enn noen norske familiedramaer vi har sett.

Ikke bare på den vanlige måten. Nei da, her skjer det både foran og bak, opp og ned {ndash} og etter hvert med stokker og pisker. Alt til den unge damens tilsynelatende tilfredshet.

«Løgner» gikk for fullt hus klokka 23.00 tirsdag, huset var ikke like fullt da den sluttet to timer seinere. Vi savnet nok en større framdrift i filmen enn hva skulptørens skifte av piskestørrelser kunne bidra til.

Det er vel en liten overdrivelse å si at det er slik vi lever her {ndash} og noen filmer skal man nok ikke trekke så bastante konklusjoner av. Kanskje heller ikke de fra Sør-Korea.