EKKOKAMRE: Slik som på Kjetil Rolness' Facebook-profil skaper en ny form for radikalisering, skriver Dag Herbjørnsrud. Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB Scanpix
EKKOKAMRE: Slik som på Kjetil Rolness' Facebook-profil skaper en ny form for radikalisering, skriver Dag Herbjørnsrud. Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Radikalisering:

Slik radikaliseres norske menn

Sommeren 2017 ble Nils Rune Langeland, Halvor Fosli, Jon Hustad, Kjetil Rolness og Helge Lurås avslørt på sosiale medier.

Meninger

De nye ekkokamrene skaper mentale parallellsamfunn, som truer kvinners ytringsfrihet. Utviklingen i Norge likner oppbygningen til valget i USA.

I september 2016 advarte forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden mot økende radikalisering i den norske majoritetsbefolkningen. Hun skrev om hvordan en lærer løpet av kort tid ble overbevist om at Norge nærmest skulle gå under av innvandring. Virkelighetsoppfatningen fikk læreren fra kommentarfeltene han leste på Facebook. Aden konkluderte slik:

«Vi må være på vakt når noen snakker om islam og muslimer hele tiden og er redd muslimer vil overta Norge. Eller når noen kun sitter foran PCen og er sinte og sprer hat og fordommer. Dette er også en gruppe det burde vært seminarer for og om. Dette er også en gruppe som er 'offer' for radikalisering.»

Dag Herbjørnsrud Vis mer

De siste årene har den politiske debatten og mediedekningen mest vært rettet mot Profetens Ummah, Syria-farere og ulike gjenger blant de to-tre prosent av den norske befolkningen som regnes som muslimer. Enn så lenge har ikke disse gruppene begått noe terrorangrep eller hatangrep i Norge, men til gjengjeld har den voldelige, nynazistiske «Nordiske motstandsbevegelsen» vokst seg sterkere. Olsokdagen 29. juli gjennomførte bevegelsen, som hevder å representere det norske og nordiske folk, en for dem svært vellykket aksjon i Kristiansand. De fikk stå og dele ut sine flygeblader med oppfordringen «Knus Homolobbyen», mens deres grønn-svarte flagg preget byens hovedgate.

Som Nordfront, med hovedkvarter i Sverige, skrev på Twitter: «#Kristiansand centrum är nu en #NS-zon». Eller for å sitere den fornøyde norske lederen: «Det ble dagen da Norges første nasjonalsosialistiske demonstrasjon i moderne historie ble gjennomført.»

Ett år etter Adens artikkel, og med en drøy måned igjen til stortingsvalget, er hennes advarsel om ekstremisme også blant majoritetsbefolkningen – og de omtrent 97 prosent ikke-muslimer i Norge – blitt enda mer aktuell. Valgkampen 2017 er blitt innledet med politiske utspill om «norske verdier under angrep» og politisk reklame rettet mot minoriteter. De enda mer problematiske angrepene og verdensbildene publiseres imidlertid i politikernes kjølvann, i de sosiale mediene.

Verden ler i disse dager av den norske Facebook-gruppen «Fedrelandet viktigst», som reagerte i raseri mot et bilde av tomme seter i en buss: Medlemmene trodde de blå setene forestilte kvinner i nikab. Men fedrelandspatriotene er ikke de eneste som ser spøkelser på høylys dag, snarere er deres rasende autopilotreaksjon et symptom på den hissighetskulturen som i økende grad hjemsøker vårt land.

Det fremste symptomet på vår tid er den kraftige veksten til det dystopiske innvandringskritiske nettstedet Document.no. I løpet av juli måned doblet trafikken seg i forhold til juni, ifølge tallene fra TrafficEstimate. Denne opprinnelige bloggen til historiker Hans Rustad er nå er registrert med over 265.000 besøkende de siste 30 dagene. Dette er mer enn dobbelt så mange lesere som Morgenbladets og Klassekampens nettsider – til sammen.

Oversikten over nordmenns artikkeldelinger på sosiale medier viser en lignende utvikling: Document.no etablerte seg i sommer som en av Norges fem mest delte medier på Facebook, ofte i likhet med nettsidene til Human Rights Service under ledelse av Hege Storhaug. Disse to konseptene er basert på journalistlignende tekster – i kommenterende form – som mørkt advarer mot innvandringsbølger og «propaganda for islam», samtidig som enhver påstått voldshendelse fra muslimer og fargede i verden kan bli behørig dekket. Slikt fenger i det nye Norge, for Document.no deles i dag hyppigere på Facebook enn for eksempel et Aftenposten bak betalingsmur.

Noe av årsaken til suksessen ligger også i økningen av antall tekster som produseres: Hver dag, inkludert i helgene, publiserer de ansatte i Document for tiden omtrent 14 artikler. Sist søndag utgjorde dette bare en håndfull færre saker enn det NRK la ut på nrk.no. I mai begynte Document også å publisere nyheter fra NTB, der Rustad tidligere arbeidet. Den økonomiske støtten til nettstedet gjør at de også har kunnet begynne å abonnere på Reuters bildetjeneste.

Etter terroren 22. juli 2011 ble Document kjent som nettforumet hvor Anders Behring Breivik engasjerte seg i dusinvis av innlegg i 2009 og 2010. I dag er dokumentet med Breiviks innlegg blitt fjernet fra Document.no. Til gjengjeld har de begynt å omtale kultur – i likhet med svenske Fria Tider og andre såkalte «reaksjonære» nettsteder. Kulturartiklene vektlegger «det skjønne», det maskuline og det «klassisk europeiske», nå dekket av anmelder Paul Grøtvedt.

Blant de som fremmes på Documents nettsider er kulturpessimistiske Asle Toje - forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, forfatter av Jernburet. Liberalismens krise (2014) og tidligere Frp-rådgiver – som i vinter tok dissens i Brochmann-utvalget fordi han er overbevist om at «etniske nordmenn» vil komme i mindretall. I år er også Frp-politiker Kent Andersen tatt inn som fast skribent på Document.no, der integreringsminister Sylvi Listhaug er den mest hyllede politiker.

I sum ser vi i Norge nå slående likheter med utviklingen foran det amerikanske presidentvalget i fjor: De strategiske, «fake news»-pregede og alarmistiske skandaleoppslagene på nettstedet Breitbart fikk på kort tid enormt gjennomslag i de sosiale medienes økosystem, noe som så endret dekningen i de etablerte mediene og banet vei for Trumps virkelighetsoppfatning og påfølgende valgseier. Det er mulig norske meningsmålere bedre enn de amerikanske fanger opp hurtige velgerstrømninger, men nett-trafikken i Norge de siste ukene – og oppslutningen kan tyde på at lignende konspiratoriske og minoritetsfokuserte verdensbilder får økt tilslutning. Noe som i tilfelle aktualiserer Amal Adens advarsel fra i fjor.

For å få gjennomslag i brede grupper, som hos barneskolelærere, er det avgjørende å ha et omland av ideologiske allierte i de sosiale mediene, viser analysene fra USA. I så måte ligger Storhaug og Rustad godt an. Blant dem som inngår i deres økosystem er sosiolog Halvor Fosli, forfatter av Fremmed i eget land (2015). I januar publiserte Document.no en nyhetssak om ham med tittelen «Vi inviterer til foredrag med Halvor Fosli». Denne sommeren gjorde Fosli seg bemerket ved å be den 19-årige diktdebutanten og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali om å slutte med å kommentere utspillene mot innvandrere fra Norges integreringsminister.

Fosli skrev på Facebook at Jirde Ali ikke bør «kritisere de innfødte hardt og nådeløst. De innfødte vil ha det som de er vant med, og uten redusert velferd og trygghet. Listhaug er deres fremste representant. Innvandrere bør ikke gyve løs på henne, mener jeg. Det er for mange som går til frontalangrep mot vertslandet samtidig som de vil ha full likebehandling.»

Foslis krigerske ordvalg, retorikk og verdensbilde er representativt for den radikalisering som skjer spesielt blant norske majoritetsmenn. Det utvikles mentale parallellsamfunn som bryter med tradisjonelle norske verdier. Den patriarkalske og paternalistiske tonen ligner ofte slående på den som de konservative mennene i IslamNet bruker. Tidligere etterlyste slike som Fosli minoritetsjenter i debattene, og de tok deres fravær som tegn på at deres kultur og familie kuet og undertrykket dem. Når kvinnene nå tar ordet, bes de om å holde munn. De er for unge eller uerfarne! Eller så har de feil navn og feil bakgrunn, slik Fosli forklarer:

«Ali vil være norsk, like norsk som alle andre. Jeg tror hun forregner seg, det tar lenger tid å bli en del av en nasjon. Hvis Sumaya Jirde Ali er et norsk navn, så er Halvor Fosli et somalisk. Det skal være jevnbyrdighet og gjensidighet. Hvis hun er en del av det norske folk, så må hun gjøre greie for hvordan jeg kan bli del av det somaliske.»

Tidligere kalte man slikt for «rasisme», men siden dét er et blitt et tabuord, så kan vi heller si: Slik skapes nytt utenforskap. Selv om Jirde Ali er norsk poet og behersker norsk språk og kultur bedre enn de fleste nordmenn, er dette for de radikaliserte likevel ikke godt nok til å bli regnet som jevnbyrdig med de hvite og kristne. Som hun selv kommenterer: «Kommentarfeltet alene er en (hvit) fest! Kan vi gå utifra at stillhet = samtykke?»

Ikke overraskende gikk blant andre tidligere stortingspolitiker Hallgrim Berg ut og støttet Foslis offentlige angrep på tenåringen. Hvor mange unge minoritetskvinner mister lysten til å delta i debatten etter dette? Hvor mange unge minoritetsgutter kan bli radikalisert av slike radikaliserte, eldre majoritetsmenn?

Vi kjenner igjen Foslis rasebaserte tankegang fra historieprofessor Nils Rune Langeland. Allerede i 2012 innvarslet Langeland den nye tid, da han på Facebook argumenterte mot «innvandring fra genetisk svake analfabetar frå Punjab». I 2014 skrev han: «Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre som slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater dykk med god grunn.»

Langelands hat har vel å merke intet reelt grunnlag. Professoren vet tydeligvis ikke at 2,5 millioner kvinner og menn fra dagens Pakistan og India, inkludert TV 2-reporter Kadafi Zamans bestefar, meldte seg som frivillige til British Indian Army for å bekjempe Hitler og nazismen. Over 20.000 indere ofret sine liv i Europa slik at Langeland kunne vokse opp i et fritt Norge. Over 30 indiske muslimer, sikher og hinduer fikk tildelte sine Victoria Cross for denne innsatsen.

Langeland ble sommerens snakkis etter at kvinner som Maria Kjos Fonn var modige nok til å offentliggjøre seksuelt trakasserende meldinger, som han nå «beklager uten atterhald». Blant de som forsvarte Langeland var hans venn Jon Hustad – journalisten som allerede for 15 år siden startet konspirasjonslignende anklager mot SSBs innvandrerfremskrivninger.

Mest radikal og emosjonell i sitt forsvar var likevel sosiolog Kjetil Rolness. På Facebook argumenterte han med at Langeland er på et høyere «intellektuelt nivå» enn kritikerne og de påståtte ofrene. Rolness skrev at varslerne er svake og hjelpeløse, fordi: Det har «alltid eksistert menn med dårlig dømmekraft... Sterke kvinner har alltid vært i stand til å sette dem på plass, og gå videre med sitt. Nå skal de derimot utstyres med offerstatus, og hylles fordi de står fram med sine 'erfaringer' (les: sin egen hjelpesløshet)... oppfører som en flokk med hyener. Æ spyr.»

Også slike angrep inngår i den nye klageideologien i de sosiale mediene, der feminisme, islam og Thomas Hylland Eriksen er de fremste hatobjektene. Ironisk nok kaller Rolness Langeland-sakene for en amatørmessig «heksejakt»: Alt handler om å få Langeland i «gapestokken», mens Eivind Trædal er «Facebooks småsinnede storinkvisitor». Men er det noen som de siste årene har slått seg opp som Facebooks gapestokkskaper og storinkvisitor, så er det nettopp Gullpenn-vinner Rolness. Konseptet, som har gitt over 25.000 følgere, er basert på at han daglig velger seg noen meningsmotstandere som han så gjengir på en ironisk og harselerende måte. Så gis drøye 1450 av hans nøye utplukkede venner anledning til å komme med sin edder og galle, tydeligvis ofte uten å lese noe annet enn Rolness' gjengivelse.

Fellestrekkene for Fosli (fra Dalen i Telemark), Langeland (Voss), Hustad (Ørsta) og Rolness (født på Voss, oppvokst i Harstad) er at de er intellektuelle menn fra distriktene som ble innflyttere til et mangfoldig Oslo de ikke trivdes i. Deres dystopiske angrep på dagens urbane samfunn kan ses i lys av at de mangler erfaringen fra å kjenne storbyen på 1970-tallet og samtidig savner bondestudentenes gårdstrygghet – samt at de er opplært i de norske motkulturers tradisjon med å protestere mot hovedstadens nasjonale maktpolitikk. Hadde det ikke vært for muslimer og feminister, så kunne disse barrikadestormere isteden lett ha markert seg ved å kjempe mot hovedstadens språk- og kristendomspolitikk.

Radikaliseringen skjer vel å merke også med gradvis voksne menn som ikke er født på Vestlandet. I juni måtte hele 21 kvinnelige skribenter gå sammen for å protestere mot hvordan den stadig mer radikaliserte statsviteren Helge Lurås i et innlegg begrunnet en nedleggelse av asylinstituttet «av hensyn til» også de prisvinnende «Skamløs»-jentene. «Vi finner oss ikke i å bli misbrukt på denne måten, Lurås», var tittelen på svaret, med Isra Zariat, Sofia Srour og Nancy Herz som hovedforfattere: «Holdninger som Lurås fremmer, bidrar ikke til at vi får større handlings- og ytringsrom, men til at vi får enda mindre.»

Slik setter de ord på et langvarig problem: I 2010 vant legestudenten Bushra Ishaq Fritt Ord-prisen, men ble hetset av unge norske menn da hun holdt pristalen om ytringsfrihet under Bjørnsonfestivalen. Politiet i Molde påsto at avbrytelsen sikkert bare var «guttestreker», men de påfølgende drapstruslene på sms og epost fra majoritetsnordmenn medførte at hun ble truet til taushet. Den antirasistiske legestudenten Mina Adampour ble i 2013 fysisk overfalt utenfor sitt eget hjem av en såkalt hvit nordmann, som påførte henne brudd og hjernerystelse. De manglende reaksjonene fra de såkalte ytringsfrihetsforsvarerne var i begge tilfeller, vel, slående.

De ulike ekkokamrene og undergangsvisjonene står i arven fra Oswald Spenglers Vesterlandets undergang (1918). Slike verdensbilder er med på å skape et snevrere rom, spesielt for de kvinner som har krav på en langt større plass i det offentlige rom. Ord er handlinger, og holdninger skaper handlinger. De siste ukene har vi sett hvordan spesielt fargede og muslimske kvinner blir fysisk angrepet på åpen gate i Norge. Det norske majoritetssamfunnet har til nå feid radikaliseringen under teppet.

Noen bør snart våge å ta den vanskelige debatten, men hvem tør vel det midt i en valgkamp?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook