Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Slik satte Skouen punktum for sin legendariske Dagblad-spalte Ytring.

Journalisten, forfatteren og filmskaperen Arne Skouen døde i går. Slik satte han punktum for sin legendariske Dagblad-spalte Ytring.

  • Arne Skouen døde i går ettermiddag, 89 år gammel, etter et kort sykeleie på Bærum sykehus. Han var journalist i Dagbladet fra 1935 til 1947, avbrutt av krigsåra. I 1971 kom han tilbake til Dagbladet da han introduserte spalten Ytring. Etter 13 år som fast spaltist gikk han over i lederavdelingen som kommentator og lederskribent. Han sluttet i 1995.
  • Om ham som spaltist har tidligere sjefredaktør Arve Solstad skrevet: «Arne Skouen er en ekte spaltist. Hver dag i 12 år har Arne Skouens Ytring stått øverst til venstre på fjerde side i Dagbladet, bare avbrutt av ferier - til sammen 2850 Ytringer. Arne Skouen er den eneste journalist i landet som i avisa varsler sine lesere når han drar på ferie eller er fraværende av andre grunner.»

Hans siste Ytring sto i Dagbladet den 18. oktober 1983. Vi gjengir den her:

Punktum

settes i dag for denne spalten. Det er ingenting å bære seg for, og det gjør jeg da ikke heller. Men allerede nå må jeg skyve fra meg skrivemaskinen, og tygge på fortsettelsen, for det skal finnes grenser for det selvopptatte, og det gjelder å finne dem. For denne siste spalten kan bli en vrien nøtt å knekke, siden temaet er gitt, og nødvendigvis må bli mer personlig enn jeg hadde tenkt meg, enda så ofte jeg har utbyttet mine nærmeste omgivelser.

Jeg er iallfall forpliktet til å varsle mine lesere om finalen, fordi vi har samarbeidet i snart tretten år på denne plassen. Jeg har fått grundig lærdom om noe vi journalister har lett for å glemme, at vi ikke er så skapende som vi gjerne vil tro. Nevner vi kilder, er det for å bedyre at vi beskytter dem, en juridisk parade, mens vi tenker mindre på impulsene, så vi somler oss til veloppdragen takk.

Jeg har fått øse av mange kilder i disse årene, fra lesere jeg kaller korrespondenter og informanter, vaktbikkjer og løsmedarbeidere. Og jeg har ikke glemt alle som har skrevet bare for å samtale. Bunter jeg utsagnene sammen, har jeg dannet meg et bilde av det vi kaller den tause majoriteten vi vet for lite om. Der fins det mye ensomhet. Duger dette som sum, etter års erfaring med samarbeidet? Ja. Det fins mye ensomhet i denne nasjonen. Vi har høye terskler under dørene.

Jeg snakker ikke bare for meg selv, når jeg nevner nødvendigheten av å gå løs på dem med øks og sag. Som tradisjon gjemmer vi oss bak det store vi, mens tankekorset vokser oss over hodet: blir det ikke stadig færre som lytter til det vi sier, nå da mektigere medier har sterkere megafoner? Hogger vi runer i stein?

Vi forvalter ordet , som er fortrolighetens redskap mellom mennesker. Så skulle vi rendyrke vår egenart heftigere enn vi gjør. Jeg tror på en journalistikk som ikke gjemmer seg bak det store vi, men våger kontakten mellom deg og meg, med større ansvar for oss alle, og større krav. Men prisen er gitt: vi må gi mer av oss selv og over lavere dørstokk, og min kunne vært lavere. Jeg vet hva jeg snakker om, når jeg tenker på de utallige vi har avvist gjennom årene, Bess og jeg, og når jeg husker de skuffete forventningene. Det er nederlagene, og de svir i dag.

Jeg har kjent den spesielle friheten som består i at ingen har funnet det nødvendig å minne meg om ansvaret, overfor avisa og allmennheten. Det har vært en lykke. Hver dag har jeg kunnet være mitt eget redaksjonsbud, og levere mitt manuskript på setteriet. Hver morgen har denne avisas redaktører stilt på like fot med leserne om innholdet.

Det er en fornærmelse mot dette blads tradisjoner, hvis jeg takket for denne lisensen. Så jeg lar det være. Men jeg syns det er trivelig å kunne nevne at hustelefonen avbrøt meg i studiet av et kommunalt tilbud om pensjonistkurs - et utmerket tiltak som kunne fortjent en ytring! - og inviterte meg til rådslagning om framtidig arbeid i dette bladet fra dette krypinnet. Jeg lot kurset forsvinne i papirkurven.

Sitter jeg likevel og geberder meg i denne epilogen, det som ikke var meningen da jeg startet den? Så er den mislykket. Sett punktum nå!

Takk for her.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media