KLAMPEN I BÅNN: Pedalbrettet og skoene til Christian Savill til høyre, Neil Halstead (med cap), vikarbassist Kevin Hendrick og trommis Simon Scott og  i midten Rachel Goswell. Foto: Christian Roth Christensen
KLAMPEN I BÅNN: Pedalbrettet og skoene til Christian Savill til høyre, Neil Halstead (med cap), vikarbassist Kevin Hendrick og trommis Simon Scott og i midten Rachel Goswell. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Slik skal en gjenforenings-konsert låte

Slowdive nesten bedre enn 20 år gamle minner.

KONSERT: Man vet aldri med gjenforeninger. De har alltid antiklimatisk potensial (jamfør Neutral Milk Hotel i går).

Men det er også slik at band kan bli bedre i ettertid, med akkumulert musikererfaring, lavere skuldre, tenåringsangst og gammelt slagg pakket vekk og med etterpåklok selvtilitt etter at tidens tann har jobbet med å forme et bands kanon.

Høyt på tabellen Slowdive smyger og harver seg pent inn høyt på tabellen over gode 90-tallsband med solide comeback etter denne Øya-konserten, velplassert under tak i Sirkus-teltet.

I Slowdives tilfelle er det snart 20 år siden de ga ut sin siste plate og byttet navn (til Mojave 3) og sjanger (americana). Anført av Neil Halstead og Rachel Goswell er de et ganske annet type shoegazeband enn My Bloody Valentine:

Saktere, mer broderende, mindre konfronterende, litt mer «landskapsaktige». Poplåtene trenger ikke på død og liv å bli begravet i bråk, støykaskadene deres er gjerne konklusjoner og klimaks mer enn modus operandi, de kommer som regel helt til slutt, etter langsom og hypnotisk oppbygging.

Det er mye mer dynamikk i denne musikken enn dets litt søvnige oppsyn indikerer.

Hypnotisk dynamikk Låtdynamikken deres ble konsertdynamikken i dette tilfellet. Det begynte pent og fint, og ble bare bedre og bedre.

Shoegaze-dynamikken er jo gjerne slik at både band og publikum trenger å komme litt «inn» i det. Og derfra kan det bli fantastisk. Og det ble det tidvis.

På slutten var lyden helt fabelaktig god til festival å være, det ble rapport om tilnærmelsesvis moshpit-oppførsel foran scenen, og folk sto og gråt når det var ferdig.

Bandets største hit «Alison» ble riktignok spilt i overkant fort, som om det var noe de bare trengte å få overstått, mens låter som «40 Days», «Catch The Breeze» og en tordnende «She Calls» neppe har vært framført bedre på scene enn det Slowdive gjør i 2014.

Foto: Christian Roth Christensen
Foto: Christian Roth Christensen Vis mer