Klimarisiko:

Slik skal pengene være med og redde verden fra klimakatastrofe

I dag kommer rapporten som skal vekke Norge fra dvalen, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

For ikke lenge siden var jeg tilstede i en miljødemonstrasjon. En ivrig kar gikk i utkanten av forsamlingen, og sa til alle som var interessert i å høre: I nyhetene hadde de sagt at om vi ikke tok klimaarbeidet på alvor, kunne finanssystemet kollapse. Noe så tullete! Det kunne jo være det samme med finanssystemet, så lenge ikke jordkloden kollapset!

Finanskollaps er det samme som økonomisk kollaps, som er det samme som sult, nød og død. Hvis dette er en din foretrukne metode for å redde jorda, så er det beste jeg kan si at du heldigvis er ganske aleine.

Synspunktet er outrert, men det peker nok likevel på en sammenheng som ikke alle er tilstrekkelig klar over: skal vi klare å stoppe klimaendringene før de kommer ut av kontroll, må finanskapitalen være med på laget. Ikke bare må den være med på laget, den må ta på seg kapteinsbindet og lede an. Omstillingen koster, den skal betales – og det er svimlende summer vi snakker om.

Nasjonalstatene kan ikke fikse det aleine. Det kan du bare glemme. I Frankrike har 1 cent økning i bensinavgiftene utløst den største protestbølgen i landet på 50 år. FNs siste klimarapport ble publisert før de gule vestene mobiliserte i Frankrike, men luktet lunta. Forgjeldede stater, økende ulikhet og følelse av marginalisering gjør at politikken har begrenset handlingsrom. FNs klimarapport skriver at utfordringen derfor er å få til overgangen uten å velte store kostnader over på innbyggere, fordi det vil forsterke sosial uro. Og hvor mye mer sosial uro tåler vi, egentlig?

FNs klimapanel har regnet på hvor mye omstillingen vil koste. For å nå 1,5-gradersmålet er det anslått at verden trenger 2,4 billioner dollar (1 billion = tusen milliarder) i investeringer i energi- og transportsektoren. Årlig. Langt mer enn det investeres i dag, i tillegg til at investeringene skal vris kraftig – fra fossil til fornybar. Vi må årlig kutte investeringer i fossil med 300 milliarder dollar, og øke det enda mer i fornybart. Vi trenger grønne investeringer, i hauger og lass. Det kan gå, men det går ikke med dagens tempo. Det skyldes ikke vår venn i demonstrasjonstoget, men at politikk og insentiver ikke legger nok til rette – og at finansbransjen selv er for treig. Norge utmerker seg ikke positivt.

I forhold til et land som Sverige, henger Norge langt etter. I nabolandet etterlyses grønne investeringsobjekter, og de tilgjengeliggjøres i markedet. Her hjemme sitter det langt inne. DNB tilbyr f. eks. grønne boliglån, men storskala, grønn investeringskapital er det få som ser verdien av. Er det fordi det er mindre penger å hente? Nei. Grønn finansiering skal gi samme avkasting som andre investeringer, og i en artikkel i The Economist nylig kommer det fram at det er i sterk vekst internasjonalt. De første grønne obligasjonene – altså lån som finansierer miljøriktige formål – ble utstedt av Verdensbanken så seint som i 2008. Ti år seinere utgjør grønne obligasjoner allerede 2,5 prosent av alle obligasjoner på verdensbasis.

Ser vi på regnestykket FNs klimapanel har servert oss, skjønner vi hvorfor dette er så viktig. Uten målrettet arbeid i finans for å vise hva som er en grønn investering, og hva som ikke er det, kan vi vinke farvel til 1,5-gradersmålet. Når kravet til tempo og størrelse er så stort, må vi vite at pengene kanaliseres i riktig retning. Selskaper må ta seg bryet med å synliggjøre de grønne investeringsobjektene sine, slik at disse kan tiltrekke seg penger og vokse.

I en oljedominert norsk økonomi er nok dette litt tabubelagt. Ved å vie tid og oppmerksomhet til grønne investeringsprosjekter, sier du samtidig at utslippstunge investeringer stiller i en annen kategori. At de er mindre framtidsrettede. Et selskap som Equinor har for eksempel havvindprosjekter, men utsteder ikke grønne obligasjoner for å finansiere dem. Det kunne de gjort, hvis de splittet selskapet i en grønn og en fossil del.

I dag presenterer det regjeringsutnevnte Klimarisikoutvalget sin rapport. Den skal synliggjøre hvordan klimaendringene vil påvirke økonomisk risiko i samfunnet vårt. Blant annet hvorfor det lønner seg å ta høyde for denne risikoen når du investerer. Klimaendringer vil ødelegge en rekke verdier - og skape potensiale for nye. Rapporten kan bli det viktigste dokumentet denne regjeringen legger fram. Klimarisikovurderinger må danne grunnlaget for politikk, og for næringsliv. Det vil være en forutsetning for lykkes med å bremse klimaendringene, og det vil være en forutsetning for at vi lykkes økonomisk. En helt ny måte å tenke på, som må gjennomsyre hele samfunnet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.