Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Slik skal vi ikke ha det

Ingress

Meninger

Nyheten om alvorlig svikt i barnevernet kom på et betimelig tidspunkt - to dager før julaften. Avisa Vårt Land og NRK har intervjuet barneombud Anne Lindboe og barneminister Solveig Horne om det uakseptable faktum at fire av ti kommuner ikke har akuttberedskap etter kontortid. Om barn i disse kommunene trenger akutt hjelp på grunn av vold og omsorgssvikt på kveldstid, i helger eller i julehøytida, er det høyst usikkert om det fins noen organisert hjelp å få før barnevernskontoret åpner igjen. Det er svært alvorlig, særlig med tanke på at vold og omsorgssvikt gjerne har sammenheng med rusmisbruk som er større i helger og i høytider.

Kommunene er lovpålagt å ha akuttberedskap. Riktignok velger de selv hvordan de håndterer dette. En rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser med all tydelighet at akuttberedskapen er ustabil. Barn i hele landet kan ringe alarmtelefonen. Men sentralen i Kristiansand må ifølge Vårt Land ha noen lokalt å ringe til. I kommuner uten beredskap i barnevernet kan det da bli politiet som tar seg av henvendelsen. Det kan forverre krisen både for foreldre og barn.

Solveig Horne er som statsråd i Barne- og familiedepartementet øverste ansvarlig for barnevernet. Men siden dette organiseres i de enkelte kommuner, må det mer enn kraftige formaninger til. Barneombudet foreslår at plikten til å ha barnevernsvakt tas inn i loven. Dessuten ønsker hun øremerking av midler til barnevernet, og en understrekning i loven av hva som er en god akuttjeneste for barn. Alt dette høres umiddelbart fornuftig ut.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner vil kunne vise til kommunenes vilkårlige og uakseptable praksis på dette feltet som et argument for større kommuner. Det er nokså åpenbart at akuttberedskapen er mest fraværende i mindre kommuner. Men trolig er det minst behov for kontinuerlig beredskap i mindre, mer oversiktlige kommuner.

Uansett: Slik skal vi ikke ha det i verdens rikeste land. Barn og ungdom er vår viktigste ressurs. Som samfunn har vi ikke råd til å stenge muligheten for krisehjelp. Det er å spare seg til fant. Både ressurser og nødvendige lovendringer må komme på plass. Og det lyt skje fort.