VRIR PÅ TEMATIKKEN: I stedet for å svare på kritiske spørsmål, vrir partilederne tematikken slik at det blir skapt anledning for en lovtale for sitt parti, skriver artikkelforfatteren — som det siste året har arbeidet med sin masteroppgave i retorikk. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
VRIR PÅ TEMATIKKEN: I stedet for å svare på kritiske spørsmål, vrir partilederne tematikken slik at det blir skapt anledning for en lovtale for sitt parti, skriver artikkelforfatteren — som det siste året har arbeidet med sin masteroppgave i retorikk. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Slik skapes politikerforakt

Selv på den første partilederdebatten etter 22. juli klarte ikke partilederne å svare på det de ble spurt om.

Det er fire uker siden nasjonen ble rammet av et terrorangrep. Syv partiledere står i Vandrehallen på Stortinget bak hver sin talerstol og gjør seg klare for sin første politiske debatt etter tragedien. Det er noe nytt i blikkene som blir vekslet mens sminkørene legger siste hånd på verket. I forkant av valgkampen har partilederne inngått en avtale om å drive en verdig valgkamp som tar hensyn til en nasjon i sorg. For første gang i historien er partilederne enig om å behandle meninger med respekt, og unngå uskikker som tidligere har karakterisert valgkampene. Forholdene lå til rette for en konstruktiv debattatferd fra politikerne, og en god politisk debatt til borgerne. Denne kvelden satt over en halv million nordmenn seg ned foran TV-en for å se den første partilederdebatten. De ønsket å se en politisk debatt som evnet å vise medfølelse i sorgen, men som samtidig ga informasjon om politiske alternativer som de ville trenge når de tre uker senere gikk inn i avlukket og kikket ned på stemmeseddelen i hånden.

Det siste året har jeg arbeidet med min masteroppgave i retorikk som undersøker om den første partilederdebatten bidro til å gi borgerne informasjonen som vi trenger for å ta et demokratisk valg. En politisk debatt i borgernes tjeneste stiller krav om at politikerne argumenterer for sine standpunkt, argumenterer godt og svarer på kritiske innvendinger fra journalister og motstandere. I et representativt demokrati foretar politikerne handlinger og beslutninger på vegne av borgerne, og derfor bør det gå en informasjonsstrøm både til og fra politikerne. Gir politikerne oss informasjonen som vi trenger for å kunne delta aktivt i demokratiet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I partilederdebatten argumenterer politikerne i stor grad relevant for sine standpunkt, men argumentasjonen innholder ofte faktafeil og er sjelden vektig. En tredjedel av faktapåstandene er kun delvis korrekt, villedende eller feilaktige. Å ikke svare på kritiske innvendinger er den mest fremtredende uskikken. I de fleste tilfeller svarer ikke partilederne på kritikk, motargumentasjon eller kritiske spørsmål. Partilederne argumenterer altså for sine standpunkt, men de vil i stor grad bestemme hva de skal argumentere for.

Partilederne bruker ulike strategier for å unngå å svare på kritiske innvendinger. Den enkleste strategien er å nekte å svare. Et eksempel finner vi når journalisten stiller spørsmål ved hvorfor mange Frp-kommuner har eiendomsskatt. Siv Jensen avviser spørsmålet med et «nei», og hyller sitt parti for å ha færrest kommuner med eiendomsskatt. Hun går dernest videre til å snakke om en kjernesak for sitt parti - å fjerne eiendomsskatten.

Å fordreie kritikken er en annen strategi for å unngå å svare. I partilederdebatten kritiserer en samstemt opposisjon regjeringen for å prioritere heldagsskolen foran bedre lærere. I stedet for å svare på om og hvorfor heldagsskolen er en prioritet, gir Jens Stoltenberg en grundig forklaring på hva heldagsskole er.

I andre tilfeller vil partilederne unngå å svare ved å fullstendig fortie kritikken. I partilederdebatten blir SV kritisert for å prioritere «bananer», flere skoletimer og leksehjelp i skolepolitikken. Kristin Halvorsen svarer kun på ett av de tre kritikkpunktene, før hun går videre til å snakke om en kjernesak for sitt parti - den offentlige skolen.

Til sist kan partilederne å unngå å svare ved å fjerne kritikkens berettigelse. I sitt svar på kritikken mot samhandlingsreformen, fremhever Jens Stoltenberg at utfordringene i eldreomsorgen er en «formidabel oppgave» som «vi» står overfor «som nasjon» og vil diskutere i «mange valgkamper». Ved å betone utfordringens dimensjoner, fremstår kritikken av regjeringens eldrepolitikk som urimelig, og plikten til å svare fordufter. Dette svaret fungerer som en vaksinasjon mot nærmest all kritikk av regjeringens eldrepolitikk, og det er nok årsaken til at svaret opptrådte igjen i den siste partilederdebatten.

Flere av disse eksemplene illustrerer den dominerende svarteknikken: i møtet med kritiske innvendinger vil partilederne som oftest forsøke å dreie tematikken over på en av partiets kjernesaker, slik at det blir skapt anledning for en lovtale for sitt parti.

Hvilke konsekvenser har dette for borgerne sitter foran TV-en og forsøker å bestemme seg for hvilket parti de skal stemme på ved valget? Vi mottar en hel del argumenter av variabel kvalitet, men får i liten grad anledning til å sammenligne partiene og argumentene mot hverandre. Mens fokuset på kjernesaker forårsaker at vi i liten grad får anledning til å vurdere partienes standpunkter i forhold til hverandre i ulike saker, forårsaker ikke-svar at vi i liten grad får anledning til å avveie argumentene mot hverandre for å bedømme hvilken side i saken som har mest vekt. Faktafeilene som politikerne serverer, kan dessuten føre til at borgerne tar et demokratisk valg som de vil angre på.

Partilederdebatten kan betegnes som en verdig debatt, men det var ikke en politisk debatt i borgernes tjeneste. Til tross for at forholdene aldri før har ligget mer til rette for det, fikk vi i liten grad en politisk debatt som ga oss informasjonen som vi trenger for å ta et demokratisk valg. Norsk politikk har lenge vært preget av et synkende engasjement, og èn årsak til det kan være at den politiske debatt ikke ivaretar våre interesser som aktive deltagere i demokratiet. Hvis disse resultatene har en større gyldighet, er politikerforakten et forståelig fenomen og et demokratisk problem et faktum.

Hvor ofte har du slått av tv-en i frustrasjon over å få en oppvisning i dårlig retorikk fra politikerne, i stedet for informasjon og innsikt?