LAVKARBO: En selger tilbyr spekemat på markedet i Lisboa. «Vi spiser ikke lenger for å bli mett, eller for å nyte smaken av maten. Vi spiser for å bli sunne og slanke», skriver Kjetil Rolness. Foto: Jose Manuel Ribeiro/Reuters/Scanpix
LAVKARBO: En selger tilbyr spekemat på markedet i Lisboa. «Vi spiser ikke lenger for å bli mett, eller for å nyte smaken av maten. Vi spiser for å bli sunne og slanke», skriver Kjetil Rolness. Foto: Jose Manuel Ribeiro/Reuters/ScanpixVis mer

Slik slipper du kostholdsstress

Spis mat. Ikke for mye. Mest planter. Og les ikke aviser.

HVA BØR JEG SPISE? Av alle beslutninger som et voksent menneske må ta i løpet av en dag eller et liv, burde denne være av de minste og enkleste. Men folk av i dag gjør det ikke lett for seg. Vi spiser ikke lenger for å bli mett, eller for å nyte smaken av maten. Vi spiser for å bli sunne og slanke. Og da vet vi ikke best selv. Underlige spørsmål holder oss våkne om natten: Trenger jeg ikke frokost? Er brød farlig? Hvordan ser fettsyreprofilen min ut? Har jeg funnet balansen mellom Omega-3 og Omega-6?

En dag er problemet blitt så enormt stort, så utrolig komplisert og så uendelig omskiftelig i sin natur at VG og Dagbladet må ta saken, på forsiden, minst annenhver dag, med krigstyper: «Dette bør du spise og drikke: MATEN som redder HJERTET».

VI INNSER IKKE hvor sært det er å søke hjelp fra journalister og eksperter for å vite hva vi bør putte i munnen. Kuer, for eksempel, har ikke problemet. Mennesket - alteteren som tåler og liker det meste naturen tilbyr - var også ukjent med problemet i tusener av år. I stedet for instinkter hadde vi skikker, tradisjoner, stammens visdom. Og det gikk bra. Rundt om på kloden levde folk på de mest ulike dietter - fra nesten bare planter til nesten bare kjøtt -og var fittere enn de fleste du møter på helsestudio.

Men vitenskapen og industrien tok over kostholdshegemoniet mot slutten av 1800-tallet. Husmoren ble ikke velferdsstatens hjemlige krumtapp ved å overta mors eller bestemors (u)vaner, men ved å lytte til menn i hvite frakker som tegnet og fortalte om kalorier og vitaminer. Dr. Kellogg advarte mot proteiner og oppfant redningen: cornflakes. Problemet var bare at nei-mat ble til ja-mat, og ja-mat til nei-mat, bare det gikk lang nok tid. Nå får du frokostblandinger med ekstra proteiner, for helsas skyld.

DEN LANGE KAMPEN mot meierifettet fikk folk til å spise margarin med mye farligere transfett. Åttitallets lettbølge skapte karbobomber som gjorde oss enda fetere. Reaksjonen kom. Men lavkarbodietten til Atkins og Fedon Lindberg er tydeligvis ikke lenger lav nok. Det hjelper heller ikke at staten endelig innrømmer at vi ikke spise potet. Fedon og professor Birger Svihus vraket Helsedirektoratets nye kostholdsråd før de ble lansert, i lys av ny forskning om slankende protein og langsom karbo. Og slik går nu dagan. Dagbladets hovedsak på onsdag: «For mye frukt kan skade levra og hjertet». Vær forsiktig med «fem om dagen»!

Det hjelper ikke engang å lese sindige Aftenposten. «Kostholdet fra 60-tallet er det sunneste», skrev avisen nylig. Dagen etter i samme avis: «Nordmenn spiser sunnere enn før.» Noen dager senere: «Ny forskning slår hull på mytene. Trodde du råkost var noe av de sunneste du kan spise?» Nei da, frosne grønnsaker kokt i olje er enda sunnere! Og trodde du at ernæringfolk tross alt var enige om å unngå bearbeidet industrimat? Nei da, «Helsedirektoratet friskmelder ferdigmaten». Divisjonsdirektør Klepp har ingenting imot at småbarnsfamilier gafler i seg pizza, pølser og kjøttdeig: «Hvis vi får gjort noe med fettinnholdet i matvarene, er vi kommet langt, industribearbeidet mat har en viktig positiv funksjon, den er verken god eller dårlig i seg selv.» Slikt blir det produktutvikling av: Statsautorisert helsegrandis med biff, løk og Nøkkelhull.

HVA SKAL MAN TRO? Alle de hvite frakkene har interesser og posisjoner å forsvare. Autoriteten til myndighetenes fagfolk er svekket. Fakta er ikke lenger uomgjengelige tall og funn, bare ammunisjon i stadig nye strider om ganens makt. «Komplett kostkaos: Kostrådene spriker i alle retninger», meldte VG i fjor. Nå er situasjonen tilspisset: Karbokrigen har nådd kokepunktet.

Og apropos oppvarming: Akkurat som i klimadebatten er sannheten om sunn mat blitt et trosspørsmål med klare religiøse overtoner. Kjettere «ser lyset» i fettets glans og «vitner» i blogger om sensasjonelle vekttap etter baconfråtsing. En voksende, folkelig menighet hamstrer lavkarbobøker (per i dag tre av fire titler øverst på salgslista for generell litteratur) og finner alternativ medisin i maten som før ga dårlig samvittighet. Det statlige presteskap advarer mot uansvarlige «hexedoktorer» og steinalderfantaster med to doktorgrader. Men den enes «vitenskapelige sludder» er den andres «opprør mot statlig hjernevasking».

DU KAN FÅ spisebeslutningsvegring av mindre. Men det hjelper å ta et steg tilbake og spørre: Hvis rådene er så sprikende at de selv truer helsen, kan det skyldes at de alle har et sykt utgangspunkt? At selv de argeste opponentene faktisk deler noen tvilsomme, men udiskuterte, premisser?

Michael Pollan, amerikansk professor i vitenskapsjournalistikk og forfatter av boka «Til matens forsvar» (2008), hevder at forvirringen og bekymringen skyldes vår tids nutritionism, ennæringsmiddelisme eller ernæringsideologi som betrakter mat bare som bærer av næringsstoffer: Fiber. Kolesterol. Antioksidanter. Stoffer vi verken kan se, lukte eller smake. Denne skjulte virkeligheten har bare eksperter tilgang til. Som middelalderens presteskap. Og på religiøst vis stemples stoffene som enten «gode» eller «onde». Hva som er hva endrer seg, men det handler til enhver tid om å spisemye av det gode og minst mulig av det onde. Da får du bedre helse.

MEN HVOR SANN er denne vitenskapen? Den studerer et næringsmiddel av gangen, uten å gripe at det er en jungel inni gulroten. Vi vet at gulrøtter er sunne, men ikke hvorfor. Knasking av betakaroten i pilleform er en fattig - og iblant farlig - erstatning for gumling av gulrot. Like fullt tar forskere næringsstoffet ut av maten, maten ut av kostholdet og kostholdet ut av livsstilen. Pollan ber oss være klar over at ernæring en ung og upresis vitenskap, omtrent som kirurgien i 1650. Et fascinerende skue, men ville du lagt deg på operasjonsbordet?

HVA VERRE ER, ifølge Pollan: Vitenskapen virker ikke. Ekspertrådene har overhodet ikke gjort oss sunnere. Tvert imot har fedme, diabetes, hjertesykdommer og kreftformer knyttet til moderne, vestlig kosthold økt dramatisk i samme periode som næringsmiddelismen er blitt folkeeie. Men noen tjener på vår usikkerhet omkring vekt og viten: Forskere som gjør nye undersøkelser, journalister som trenger nye overskrifter, industrien som spyr ut kosttilskudd og modifiserte matvarer, eller det Pollan kaller «spiselige, matliknende substanser».

Michael Pollans egne kostråd er befriende commonsensiske: Unngå matvarer som din bestemor ikke ville gjenkjent. Styr unna frokostblandinger som endrer fargen på melken. Bare spis mat som vil råtne. Bruk mindre tallerkener. Osv. Eller oppsummert: Spis mat. Ikke for mye. Mest grønt. Vi kan legge til: Unngå aviser, se ikke etter nøkkelhull (ferskvarene er et annet sted), og sjekk tid og sted for neste Bondens marked.