VILLE HA BARNEKONGE: Ja-forhandlerne ville gjøre lille prins Harald til barnekonge. Men etter en klar formaning fra Kronprins Olav, tok kronprinsesse Märtha med seg de tre barna og dro i eksil i USA. Her prinsesse Astrid, prinsesse Ragnhild (t.h.) og lille prins Harald på vei inn i et fly i Finland i 1940.

Foto: NTB / SCANPIX
VILLE HA BARNEKONGE: Ja-forhandlerne ville gjøre lille prins Harald til barnekonge. Men etter en klar formaning fra Kronprins Olav, tok kronprinsesse Märtha med seg de tre barna og dro i eksil i USA. Her prinsesse Astrid, prinsesse Ragnhild (t.h.) og lille prins Harald på vei inn i et fly i Finland i 1940. Foto: NTB / SCANPIXVis mer

Slik solgte den norske politiske eliten frivillig landet til nazistene

«Svaret» gir et nådeløst lys inn i de mørkeste månedene i norsk historie.

ANMELDELSE: Alle vet at Vidkun Quisling er den historiske prototypen på en landsforræder. Hans svik begynte lenge før 9. april 1940, og statskuppet samme dag kan derfor sies å ha vært forhåndsprogrammert.

Denne forståelsen er da også meislet inn i ethvert verk om Norge og den annen verdenskrig.

Samtidig er det som regel brukt fjærpenn i beskrivelsen av hvordan den norske politiske eliten sommeren og høsten 1940 forhandlet med tyskerne om å oppheve Grunnloven, avskrive Elverum-fullmakten, avsette kongen og oppløse Stortinget.

Det var mest bekvemt slik. For eliten som sviktet, og for landets selvbilde.

Opprenskning
Tor Bomann-Larsen har satt seg som mål å renske opp i denne delen av norsk okkupasjonshistorie. Han er nå kommet fram til sjette bind i sitt halsbrekkende, biografiske prosjekt om kong Haakon 7. og hans hus. Underveis har prosjektet endret karakter fra en klassisk kongebiografi til en moderne Norgeshistorie sett fra tronen.

Grepet virker fordi kong Haakon ikke var monarkisk kakepynt, men tvert imot en sentral person i viktige politiske hendelser. I særlig grad gjaldt dette under angrepet på Norge i 1940 og i de påfølgende fem krigsåra. Her fikk kongen en bestemmende innflytelse på norsk historie. I eksil var han viktigere enn sin regjering.

Sommeren 1940 hadde tyskerne kontroll med Norge. Kongen og regjeringen hadde flyktet til Storbritannia. Stortinget hadde gått fra hverandre etter å ha gitt regjeringen Nygaardsvold en enstemmig styringsfullmakt under sitt siste møte på Elverum. I Oslo eksisterte det et politisk vakuum.

Ville ha kompromiss
Et administrasjonsråd holdt det offentlige apparatet i gang, men landet måtte også ha en utøvende politisk myndighet. Tre muligheter forelå: Et styre med tyske kommissærer, en Quisling-regjering eller et riksråd med medlemmer godtatt av okkupasjonsmyndighetene. Den politiske eliten som var igjen i landet var ikke i tvil: Quisling måtte for enhver pris unngås. Det var bedre å finne et kompromiss med Hitler og hans stedlige diktator Josef Terboven.

Nytt tyngdepunkt
Hovedtrekkene i forhandlingene om et riksråd er kjent. Bomann-Larsen foretar likevel en viktig forskyvning av tyngdepunktet i denne historien. Her er ingen skjønnmaling av de norske forhandlerne og deres motiver. Forfatteren er nådeløst grundig i sin gjennomgang av hvordan de norske aktørene steg for steg overga norsk selvstendighet og frihet i møtene med de tyske forhandlerne.

Framfor alt dokumenter Bomann-Larsen den store bredden bak dette politiske havariet. Det første initiativet ble tatt av biskop Eivind Berggrav, primas i Den norske kirke. Høyesterettsjustitiarius Paal Berg var tidlig en sentral pådriver, og han valgte å se bort fra sin egen domstols forfatningsmessige vurderinger. Ledelsen i LO var ivrige tilhengere av å kaste kongen. Stortingets presidentskap var ledende når det gjaldt å vise sviktende mot.

Barnekongen Harald
Stortinget ble samlet på nytt og avsatte i praksis Kongen og seg selv. Næringslivets organisasjoner klappet begeistret. Selv legasjonen i Stockholm lot seg bruke i spillet om riksråd og kongemakt. Det var den totale politiske bankerott.

Forsøkene på å redde monarkiet ved å avsette Haakon 7. og åpne en mulighet for at barnekongen Harald en gang kunne komme på tronen, er sentral i beretningen. Dette var ja-forhandlernes viktigste bevis på at de var nasjonale. Bomann-Larsen dokumenterer hvordan kronprinsesse Märtha i eksil hos sin kongefamilie i Sverige, vaklet i dette spørsmålet. Kildene beretter om en kvinne med tre barn som var dypt usikker i valget mellom å dra tilbake til Norge eller å gå i eksil i USA. Det er først etter klar formaning fra kronprins Olav at Märtha motvillig la kursen over Atlanteren.

Velger å kjempe
Ingen kan skildre monarkienes siste storhetstid bedre enn Tor Bomann-Larsen. Med et sikkert blikk for den fortellende detalj, og utstyrt med unikt kildemateriale, har han øst ut glitter og gull gjennom flere bind. Alltid med en lavmælt, men bitende sarkasme.

Slik solgte den norske politiske eliten frivillig landet til nazistene

Dette bindet er kledt i feltuniform, ikke galla. Portrettet av Haakon 7. er mindre intimt og mer politisk. Det har forfatteren gode grunner til. Bokas dreiemoment er kongens andre, historiske nei. Kladden som blir til dokumentet der kongen og regjeringen krystallklart avslår å bidra til at Norge får et riksråd. De vil føre kampen videre.

Reddet kronen
Kongens andre nei viser at hans tenkning og strategi var politisk og moralsk: Han måtte holde løftet fra 1905 om å være trofast mot forfatningen og folkestyret. Denne tydelige forankringen i det konstitusjonelle skiller Haakon 7. fra andre monarker i dyp politisk krise. Det vanlige var å prøve å redde dynastiet ved alle tilgjengelige midler, også ved brudd på forfatningen eller kompromisser med fienden.

Her er Haakons avvik et lysende paradoks. Ved å sette landet og grunnloven — altså politikken — foran det dynastiske, reddet han kongekronen for sin familie. Det var den politiske linja som førte fram, ikke den opportunistiske og familiære. Denne lærdommen er også grunnen til at Norge fremdeles har det mest politisk bevisste kongehus i Europa.